Her finnes det et knippe mulige forklaringer, men mye av hemmeligheten ligger kanskje i anonymiteten og enkelheten. Der Kaj Franck selv har blitt beskrevet av de som kjente ham som en sprudlende og særegen personlighet, var hans syn på design og designeryrkets rolle langt mer nøktern og utilitaristisk. I utformingen av typiske bruksgjenstander kom estetikk i andre rekke. Først og fremst lå fokuset på brukervennlighet, og designenes evne til å lette daglige aktiviteter, og samtidig føye seg etter forbrukerens hverdag og de eventuelle endringene den måtte undergå med tiden.
Kaj Franck fikk sitt tilnavn på grunn av fokuset han hadde på moderasjon, økologi og likhet - alle disse er verdier som kommer godt frem i Kilta-serviset. Da han skulle formgi et servise som skulle kunne slå an blant folk flest i etterkrigstidens Finland, ble løsningen å gå helt til kjernen på hva et servise skulle kunne brukes til og hva det skulle bestå av. Kort sagt var Kilta minimalisten Kaj Francks oppgjør med datidens trender, hvor servisene gjerne var omfattende affærer med egne spesialdeler til både det ene og det andre (fiskefat, påleggsfat, jeg nevner i fleng), og sjelden kunne brukes i selve matlagingen eller til oppbevaring. I det hele tatt kan Kilta-serviset sees på som et resultat av en eneste stor minimeringsprosess.
Rent utformingsmessig ble alle overflødige detaljer og håndtak strippet bort. De enkle, stramme formene gjorde produksjonen langt mer rasjonell, som igjen drev prisen ned. Dessuten ble det lett å stable, og tok opp lite plass i skapet. Alt av tidligere nevnte fiske- og påleggsfat ble luket ut, til bare de mest essensielle og nødvendige delene var igjen. Hele serviset ble fremstilt i en type høybrent stengods, og var derfor både holdbart og ildfast. Altså trengte man ikke lenger å måtte lage maten i en type servise, for så å servere det på et annet og eventuelt oppbevare den i et tredje.
Et trekk som skiller Kilta fra andre serviser fra denne tiden er det totale fraværet av mønster og gullkanter, som gjenspeiler Kaj Francks tanke om at «fargen skal være eneste dekor». Kilta var helfarget i enten gul, sjøgrønn, hvit, sort, brun og etterhvert koboltblå. Ideen var at man slett ikke skulle se seg nødt til å kjøpe hele serviset, men at det lavmælte designet skulle skli inn blant hva nå enn man måtte ha av dekketøy fra før av. På den måten trengte man bare kjøpe de delene man hadde behov for.
Kaj Francks Kilta var, med andre ord, designet for å både økonomisk, plassmessig, praktisk, og samfunnsmessig tilpasse seg den alminnelige forbrukers hverdagsliv i etterkrigstidens Finland. Det er også et godt eksempel på en ny og mer moderne måte å tenke om bruksgjenstander på; ikke som hverken statussymboler, eller skjøre, dekorative ting som måtte tas vare på, men heller som noe du ikke skal være nødt til å ofre en tanke.
I tilfellet Kilta kan ikke Kaj Franck sies å ha truffet annet enn blink. Ikke bare ble serviset en suksess i tiårene etter lanseringen, men det har vært i så godt som kontinuerlig produksjon frem til i dag. Unntaket er et seksårig opphold i 1975-81, hvor produksjonen måtte gjenopptas etter massiv etterspørsel fra forbrukerne, denne gangen under navnet ‘Teema’ som det har i dag.
Kanskje er det også en slags personlig blink for Kaj Franck, for det har på flere måter oppfylt intensjonene bak. Kilta har vært produsert i nærmere 70 år, og gått i arv i familier, hvor dagen brukere gjerne blir overrasket når de oppdager at det de kjenner som ‘mormors gule tallerkener’ eller ‘serviset på hytta’ faktisk er en av de største finske klassikerne.
Kilder:
Jantunen, Päivi. «Kaj & Franck : esineitä ja lähikuvia = designs & impressions». Helsinki: WSOY, 2011.
«Kaj Franck: designer». New York: The Museum of Modern Art, 1992.
https://assets.moma.org/documents/moma_catalogue_363_300063049.pdf?_ga=2.6271479.597426274.1696944203-1382624813.1695751678
Raizman, David. «History of modern design» London: Laurence King Publishing Ltd, 2003.
Logg inn for å kommentere
Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere