Moomin-Mania: fra Franck til fetisj

Når alt kommer til stykket, trenger vi vitterlig flere kopper? Nei, sa Kaj Franck. Joda, sa Iittala.

Mummikoppene har blitt populære samlerobjekter (bilde lånt fra moomin.com)

Bor man i en av de større byene her til lands har man garantert på et eller annet tidspunkt sett dem - lange rekker av trøtte, forventningsfulle fjes i fluktstoler som er villige til å vente i opptil flere dager for å sikre seg et yndet samlerobjekt på lanseringsdagen. Man har hørt om såkalte ‘sneakerheads’ utenfor YME på Karl Johan, og vinentusiaster som sover utenfor Vinmonopolet, men 9. august i år var det altså utenfor kjøkkenutstyr-kjeder som Kitch’n og Illums Bolighus oppstyret var. Målet for dagen? Å sikre seg en kopp. 

Aller først er det viktig å påpeke at det åpenbart ikke er snakk om en hvilken som helst kopp. Siden tidlig 90-tall har finske Iittala jevnt og trutt lansert nye ‘mummi-kopper’ - en i utgangspunktet rimelig streit porselenskopp som har blitt dekorert med et motiv fra Tove Janssons folkekjære Mummidal. Koppene er ettertraktede, og har en trofast fanskare verden over som stadig vokser seg større. 

At vi mennesker kan ha en trang til å samle på og eie ting er for lengst gammelt nytt. En anelse ironisk er det likevel at Iittala valgte Teema-serien som lerret for de søte, nostalgiske Moomin-produktene. Teema er navnet på den nyere, litt oppdaterte versjonen av klassikeren Kilta fra 1952 som jeg skrev om i mitt forrige innlegg. Mummikoppen er i seg selv den rake motsetningen på hovedtanken som lå bak Kilta. De yndige og detaljerte motivene er nesten så langt som overhodet mulig fra Kaj Francks utsagn om at ‘Color is the only decoration needed’. Tanken om koppen som et rent bruksobjekt, nesten mer et verktøy, blir et vagt minne når de kjøpes av samlere med det mål for øyet å ha dem på utstilling.

Franck hadde et mål om å designe så gode bruksting at de skulle bidra til å minimere hvor mange gjenstander forbrukeren trengte å forholde seg til. Lite visste han at bare noen tiår senere skulle folk stå i hopetall for å kjøpe enda en kopp de ikke kom til å bruke, og attpåtil fordi de samlet på dekoren på dem. Mummikopp-miljøet har med årene blitt dedikerte nok til å lage en egen app kalt Mukify, så man lettere kan holde orden på samlingen. Appen gir deg ikke bare fullstendig oversikt over alle koppene som finnes, men også verdien på hver enkelt av dem. Med statusen som samlerobjekt kommer tross alt gjerne en økonomisk konsekvens, og her er mummikoppen intet unntak. De sjeldneste koppene har gått for sekssifrede beløp på auksjoner, og i skrivende stund ligger det 16 kopper på finn.no med en prislapp på over 10.000kr. Kaj Francks enkle kaffekopp har altså beveget seg langt bort fra det opprinnelige bruksobjektet den var ment som, og istedet fått en kultstatus så sterk at mange ikke så mye som tar av etiketten engang. 

Det er lett å se for seg at den finske designeren vrir seg i graven over mummi-manien som går sin seiersgang verden over, og ikke viser tegn til å avta med det første. Samtidig er det ikke godt å vite om Kaj Francks drømmer lar seg oppfylle i overforbrukens tidsalder. Kanskje er den nostalgiske dekoren og kultstatusen koppen har fått med på å holde Teema-serien i live i en verden fylt til randen av billigere alternativer som fyller samme funksjon. En ting er ihvertfall sikkert, det er nok lenge igjen til vi har sett den siste mummikoppen. 

 

Litteratur:
Jantunen, Päivi. «Kaj & Franck : esineitä ja lähikuvia = designs & impressions». Helsinki: WSOY, 2011.

Einangshaug, Henrik. "Måtte ta sjansen". Dagbladet Trondheim, 14.08.2023. https://trondheim.dagbladet.no/nyheter/matte-ta-sjansen/80031099

 

 

 

Emneord: Arabia, Iittala, Finsk design, Kaj Franck, Skandinavisk design, Mummikopp Av Emma Rise Sanne
Publisert 24. okt. 2023 23:52 - Sist endret 25. okt. 2023 00:28
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere

About-image

Denne bloggen

Dette er bloggen til emnet KUN2201/4201 Designkultur: Ti ting. Her skriver studentene om sine selvvalgte gjenstander og hvordan disse kan forstås i et designkulturelt perspektiv.