Bendt Winges R-49 - det kommunale inntar (kanskje) hjemmet

Se for deg forsamlingssalen i en typisk norsk skole fra 60- eller 70-tallet, ennå uberørt av nyere ansiktsløft med sofagrupper i inspirerende nyanser av sjokkrosa, lime og oransje. Med et lettere slitent sceneteppe, grå eller lys oransje linoleum, og solblekede gardiner med ubestemmelig mønster. Langs en av veggene står det hundrevis av plaststoler, gjerne blå, røde eller brune, og stablet så høyt at de kan ligne skyskrapere i en storby. Stolen du med all sannsynlighet ser for deg heter R-48, og holder Laminette-stolen fra mitt forrige innlegg med selskap i kategorien ‘stoler du har tilbragt ditt livs kjedeligste øyeblikk i’. Også denne står fortsatt fjellstøtt i norske offentlige rom, men er det et image en stol kan overleve?

Det Laminette er for lege- og NAV-kontoret er R-48 for forsamlingslokalet:

Forklaringen på hvorfor nettopp Bendt Winges R-48 fra 1970 fortsatt finnes så godt som ethvert sted en fortsatt kan få servert snitter, er rimelig enkel. I likhet med Laminette har vi selve oppskriften på en rasjonell stol - denne gangen uten 'luksus' som treverk, ull eller modellnavn med fransk schwung. Kort og godt er R-48 et buet skall i plast og et understell av bøyde stålrør. Her er alt gjort så effektivt, lett og billig som overhodet mulig. Dessuten er stolen god å sitte i, stablebar og overraskende solid, som sirkusdirektør Arnardo så fint demonstrerte på en av reklamene fra 70-tallet. 

Death row som bibel-stol?

Ikke overraskende ble R-48 en kjempesuksess, og har solgt i millioner i både inn- og utland. Selv har jeg måttet lide meg gjennom et utall Rektor-taler, talentkonkurranser, blokkfløyte-timer, og ymse innslag i regi av den kulturelle skolesekken - alle med bakenden trygt plantet på blå eller brun plast. Alt dette gjorde at R-48 ble første gang jeg kjente på avsky mot et møbel. Likevel har den sluppet litt billigere unna den kvikkleiren av kommunale assosiasjoner som Laminette ser ut til å stå fast i. Med unntak av to innlegg på instagram-kontoen @ting_som_ser_sykt_kristne_ut, har den heller ikke vært gjenstand for samme kombinerte uthengingen og kult-dyrkingen i sosiale medier som Laminette. 

... Eller nytt liv som gammelt søppel?
R-48 er så absolutt ikke på death row, heller tvert imot er den fortsatt i produksjon! For rett i overkant av tusenlappen kan du få deg et nyprodusert stykke norsk designhistorie. I dagens tidsånd lages den i resirkulert plast, og kan i tillegg leveres i en egen "Ocean color palette" hvor plasten er hentet spesifikt fra oppdrettsnæringen! 

Hvorfor R-48 fortsatt lever i beste velgående er nok heller sammensatt, men et kjapt blikk i NCPs kataloger gir et par hint. En ny fargepalett og sortlakkert understell er alt som skal til for at R-48 sklir rett inn blant de nyere modellene. Et par situasjonsbilder fra et moderne frokostbord fjerner enhver assosiasjon til både kirkekaffe og skoleball i gymsalen. Du hadde ikke løftet et øyenbryn om du så den på OsloMet, eller om R-48 var stolen som ble kastet utfor balkongene under hærverket på nye Domus Juridica tildigere i år. 

R-48 = 7?
På mange måter kan vår kjære festsal-stol minne mer om Arne Jacobsens 'syver' enn Laminette, selv om det nok skal skje mye før den ender på Illums Bolighus. Både syveren og R-48 er ganske nette spisestuestoler, dette er kanskje en av nøklene til suksessen. Denne stoltypen har man alltids behov for, ihvertfall så lenge vi har kantiner, lesesaler og konferansesaler å fylle her til lands. Armstoler som Laminette er det derimot verre med. Er det ekstra komfort og armlener en vil ha, tar man som oftest heller enten en kontor- eller lenestol. Uansett hvilken ny farge den får vil den aldri være optimal på noen måte.

R-48 design er kanskje i bunn og grunn så enkelt, luftig og blottet for detaljer at den - litt som en kameleon - sklir rett inn i omgivelsene med et lite fargeskift.