Hello Kittys immaterielle egenskaper

I forrige blogginnlegg var tittelen «Skapelsen av verdens mest kjente katt». I dette blogginnlegget skal jeg først snakke om det faktum at Hello Kitty ikke er en katt, ifølge japansk-amerikansk antropolog Christine Yano under den retrospektive utstillingen Hello! Exploring the Supercute World of Hello Kitty på det Japanske Amerikanske Nasjonale Museet i Los Angeles i 2014. Hun sa at hun hadde blitt strengt korrigert av Sanrio under hennes utsagn om at Hello Kitty var en katt:

Hello Kitty is not a cat. She’s a cartoon character. She is a little girl. She is a friend. But she is not a cat. She’s never depicted on all fours. She walks and sits like a two-legged creature. She does have a pet cat of her own, however, and it’s called Charmmy Kitty. (Cheng, 2019)

For å kunne se nærmere på hvorfor Hello Kitty har blitt så populært, er det derfor viktig å se forbi hennes materielle egenskaper, og undersøke hennes symbolikk og retorikk. I kjølvannet av Yanos utsagn om at Kitty ikke er en katt kom det flere reaksjoner fra blant annet Los Angeles Times og New Yorker som mente det var ‘nonsense’ å betrakte Kitty som noe annet enn en katt. Likevel viser dette til en sentral distinksjon i tolkningen av et design: den ‘faktuelle’ betydningen, og den ‘ikonografiske’ betydningen. Hello Kitty er designet til å likne en katt med et stort hode, har en rund nese, katteliknende ører og værhår. Dette er designets faktuelle betydning. Grunnen til at Sanrio ønsker å ta avstand fra tanken om at Hello Kitty er en katt ligger derimot i dens ikonografiske betydning gjennom bakgrunnshistorien: Kitty er en jente som går i tredje klasse og bor i London med foreldrene, besteforeldrene, og tvillingsøsteren hennes. Gjennom dette humaniserer Sanrio Hello Kitty, og gir henne menneskelige egenskaper som gjør at folk lettere kan identifisere seg med henne.

Dette muliggjør en fri og selvstendig tolkning av Hello Kitty, hvor hennes betydning vil kan være individuell for hver enkelt person. Derfor blir det også et designobjekt som kan få en utbredt samlerverdi. Blant annet har en pensjonert politibetjent, japanske Masao Gunji, verdensrekord for største Hello Kitty-samling, med hele 5169 Hello Kitty-artikler, anerkjent av Guinness World Records i 2016 (NBC, 2017). Fra et forretningsperspektiv er Kitty en gullgruve som krysser generasjonsskillene, hvor de ikke behøver å begrense markedsføringen til én bestemt kundegruppe. Som Brian J. McVeigh skriver i sitt kapittel How Hello Kitty commodifies the cute, cool and camp: “[…] for young girls it is ‘cute’, for teenagers it is ‘cool’ […] and for women in their twenties and older it is best described as camp” (2007). Videre i kapittelet snakkes det også om hvordan Hello Kitty hadde en nærmest ‘reversert’ utvikling der hun startet som et designmotiv på ulike objekter, og etterhvert ble overført til tegneserier, bøker og filmer. Normalt sett har dette vært motsatt, slik sett i Disney-universet og med Mummidalen-figurer: figurene startet i en fortelling som senere ble overført til ‘fan-artikler’ som t-skjorter, kopper og liknende. Denne tydelige motsetningen skaper også noe ekstra spesielt ved Hello Kitty, som viser at folk innledningsvis ikke nødvendigvis ‘forelsket seg i historien hennes’ og derfor valgte å kjøpe artikler med motivet av Kitty på, men fant noe appellerende i designet alene. Dette er en unik ting ved Hello Kitty, som er viktig å ta høyde for når man undersøke hennes posisjon i populærkulturen gjennom tidene.

Det siste aspektet ved Hello Kitty jeg skal undersøke for dette blogginnlegget, er de underliggende kjønnsmessige konnotasjonene til det rosa og søte ved Hello Kitty. Selv om det kan tenkes å være et økt fokus på at det ikke skal være et skille mellom jente- og gutte-leker for barn, har det historisk sett vært en splittet leketøysindustri der den ene delen retter fokuset mot unge gutter, og den andre mot unge jenter. McVeigh uttrykker i sitt kapittel at Kitty er mest populær blant jenter på tvers av aldersgrupper, men at Sanrio forsøker å gjøre Kitty-universet mer appellerende for menn. For eksempel har hun hatt en mannlig kompanjong kalt Dear Daniel, som også ser ut som en katt (McVeigh, 2007, s. 236). Denne ordlyden tyder på at Sanrio sliter med å øke den mannlige interessen for Hello Kitty alene, og trenger en ‘mer maskulin’ figur for å nå ut til de potensielle mannlige kundegruppene.

Cheng, J. S. (2019). The rhetoric of hello kitty. Res: Anthropology and Aesthetics, 71(1), 265-283.

NBC (2017, 4. juli). Retired Japanese Police Officer Sets New Hello Kitty Record. Hentet fra https://www.nbcnews.com/news/world/retired-japanese-police-officer-sets-new-hello-kitty-record-n779476

McVeigh, B. J. (2007) How Hello Kitty commodifies the cute, cool and camp. Museums in the Material World, 230-245.