I forrige blogginnlegg presenterte jeg noe av bakgrunnen for hvordan Memphisgruppen sin Mizar vase kunne gi uttrykk for en frigjøring ved å se på kollektivets tilknytning til radikalt design. I dette innlegget vil jeg utføre en estetisk analyse av objektet for å forstå mer av overflatens betydning for designets idé.
Ettore Sottsass designet Mizar vasen i 1982 for Memphis Milano. Det fargesprakende objektet leker med amforaens form og er en fryd å se på. Bak fargene og formen lusker det imidlertid en stille protest mot fremmedgjøringen av det moderne mennesket, som tok form ved en søken etter infantil kreativitet.
Designkollektivet Memphis Milano sitt mål om å frigjøre seg fra modernismens lenker, fyrte opp under ønsket om å skape en ny internasjonal stil. Denne stilen kommer til syne der designobjekter endte med en uventet og leken form, som kan sies å ha utviklet seg ved kryss-eksperimentering med en rekke kulturelle og arkitektoniske fenomener. Dette er tydelig eksemplifisert ved kollektivets ikoniske Tawaraya sofa.
Sterke farger, geometriske former og snirklete mønstre. Er dette noe som kategoriserer barnelekedesign eller dyre møbler? Det Italienske designkollektivet Memphis Milano utfordret modernismens rasjonalitet med møbler som kan kategoriseres som å gi uttrykk for en grotesk lekenhet. Deres mest kjente objekt, Carlton-reolen, gir en god pekepinn på at et av hovedprinsippene de arbeidet under var at formen ikke skulle stoppe ved funksjonen.
Dette er bloggen til emnet KUN2201/4201 Designkultur: Ti ting. Her skriver studentene om sine selvvalgte gjenstander og hvordan disse kan forstås i et designkulturelt perspektiv.
