Design og infantilisering 3: Memphis Milano sin Mizar vase

I slutten av 60-årene og gjennom 70-årene ble det Italienske landskapet for design formet av kritikk av kommodifisering og forbruk, og de forverrede arbeidsvilkårene dette medførte. Protesten mot skapelsen av det fremmedgjorte, moderne mennesket ble materialisert innenfor en designbevegelse som rettet seg mot bruken av ikke-industrielle produksjonsmåter, der håndverk ble ansett som designets beste venn. Den mekaniske produksjonen skulle igjen vike for, eller kombineres med, det manuelle arbeidet.

Det oppstår flere retninger innenfor denne radikale designbevegelsen i Italia på 70-tallet, blant dem den Italienske designeren Riccardo Dalisi (1931-2022) sin tecnica povera. Dalisi sin radikalisering av design gikk ut på å se til alternative produsenter, der dette hos han tok form av den «infantile andre»; mellom 1971-1975 fikk han hjelp fra barn boende i bydelen Traiano i Napoli i utformingen av designobjekter. Praksisen gikk ut på å ta i bruk funnet materiale og ferdigproduserte objekter, som sammensatt ved enkle teknikker ble til nye designobjekter.

Navnet og praksisen er gjenkjennelig knyttet den Italienske kunstbevegelsen arte povera, der prosess og nedgraderte former bruktes for å bryte mot det ferdige kunstverkets, eller produktets, fetisjisme. I tecnica povera var nedgraderingen imidlertid knyttet mot å nedbryte konvensjoner omkring industrielt design. Samt, kunne man ved å ta i bruk barn som produsenter ´nedgradere´, eller heller, tilgjengeliggjøre, håndverksbaserte ferdigheter. Håndverksbasert arbeid mente Dalisi at ga mennesket et mer autentisk forhold til produksjon, og slik kunne frigjøre det moderne menneskets innestengte kreativitet.

I et kommende forbrukersamfunn der vi tilegner produkter livskraft, mente Dalisi at svaret var å forsøke å fange krefter som eksisterte foruten kulturen. Barn har gjennom historien, også kunsthistorien, blitt ansett som primitive. Deres tankemåter og formgiving har dermed blitt brukt for å gi uttrykk for en natur foruten kulturen. Dette gir grobunn for hvorfor produksjonsmåter og utseende som gir konnotasjoner til deres iboende frigjorthet fra konvensjoner, med andre ord, en infantilitet, kan bli brukt som en protest mot forbrukersamfunnet.

Trekker vi Dalisi sine trekonstruksjoner og pappmasjé opp mot Memphis sin produksjon, er uttrykket ved første øyekast langt fra resonnerende. Allikevel, og selv ved Memphis-gruppen som erklærte brukere av mekaniske produksjonsmåter og enkle teknikker, står det håndverksmessige aspektet ved deres produksjon sterkt. Ettore Sottsass sin Mizar vase stiller seg som et eksempel på dette, der han ved bruk av glassverkstedet Toso Vetri d´Arte for å utføre produktet plasserer gruppen i en lang linje av Italienske designere som arbeidet med dyktige glassmestere fra Murano.

Det som imidlertid mangler hos Mizar vasen, er den tilsynelatende luksusen som kjennetegnet Murano-glass. Selv ved hjelp av de ypperste glassblåserne har Sottsass klart å emulere en infantil fremgangsmåte; de fargerike buene er mange, virker malplassert og har synlige fester, som om han har etterlatt et barn med den ferdige vasen, et utvalg av hanker og lim. Her vekker Sottsass konnotasjoner til de enkle teknikkene, selv om produksjonen av objektet er en kostbar og langvarig prosess. Memphis sin fremgangsmåte til designfaget kan slik kobles mot nedgraderingen av form som tecnica povera brukte, unntatt at det her påtar seg en symbolsk form; det ferdigstilte produktet emulerte kun overflaten til det Dalisi fordret for selve konstruksjonen. Barnet er byttet ut med glassmesteren, og det er opp til designeren å duke opp med den infantile kreativiteten.

Referanseliste

Rossi, Catharine. Crafting design in Italy: from post-war to postmodernism. Manchester: Manchester University Press, 2015.