Design og infantilisering 4: En estetisk analyse av Mizar vasen

Mizar vasen ble presentert i Memphis sin kolleksjon fra 1982, og er del av Ettore Sottsass sin produksjon av dekorative bruksobjekter for denne kolleksjonen. Vasen består av en transparent rund fot som støtter opp under en blå kuleformet kropp og transparent hals med blå kant. Videre, er den dekket av flere hanker i gul, grønn, rød og svart. Som med andre vaser i denne kolleksjonen, er Mizar oppkalt etter en stjerne.

Objektet er gjennom sin beholder-form umiddelbart gjenkjennelig som en gjenstand der bruksområdet er å fylle den med væske, og eventuelt plassere blomster i den. Som en mulig væske-beholder, steller den seg også i en lang rekke objekter som bygger på formen etter antikke kar – best kjent ved de arketypiske amforaene. Samtidig, er utformingen av vasen ved glassblåsing på Murano også en måte å plassere seg i en forlengelse av en tradisjon etter Romersk glassproduksjon, der blåse-teknikken revolusjonerte glassindustrien i Romerriket århundret f.v.t.

Selv om amforaer og andre glassbeholdere i sin tid var bruksgjenstander, er de i dag ansett som verdifulle artefakter, som også kan gi oss en estetisk opplevelse. Mizar vasen har ikke gått gjennom en prosess der tilegnelsen av historisk verdi har gitt den en plass som et estetisk objekt; det estetiske aspektet er iboende i designet ettersom det ved sin eksperimenterende form eksisterer et sted mellom et bruksobjekt og et kunstobjekt. Den slik sies å være et design med høy grad av selvrefleksivitet, der den estetiske funksjonen evner objektet å peke mot seg selv for å stille spørsmål ved hvordan den skal se ut.

Ser man det fra et sansemessig estetisk aspekt, har objektet det man kan kalle et umiddelbart nærvær. De sterke fargene, og spesielt overfloden av hanker, tvinger subjektet til å stoppe opp og se igjen. Akkurat slik som at Mizar-stjernen først ble oppdaget som en dobbel stjerne, og senere viste seg å være et stjernesystem, multipliseres det som tidligere kun var to funksjonelle elementer ved amforaen i dette objektet. De pålimt-liknende hankene kretser rundt vasen som om det skulle vært en gravitasjonsakse, og hevder vasen som et eget univers – et selvrefleksivt objekt.  

Det er imidlertid sentralt å nevne at en versjon av vasen ble donert til The Metropolitan Museum of Art i New York i 2017, som gjør at objektet også er institusjonelt knyttet en estetisk verdi – ettersom det nå er plassert i en museal kontekst. I katalogen over utvalgte anskaffelser hos museet mellom 2016-2018, skriver kurator Christian Larsen at Mizar vasen er et eksempel på Sottsass sin evne til å destillere arketypen av antikt romersk glass ved å bruke pynteelementer for å gjøre formen «vakkert ukjent».

På en side kan man si at teknikken i seg selv kan sies å gi uttrykk for en ide som skal motsette seg det repetitive ved masseproduserte varer ved å ta i bruk tradisjonsbetinget håndverk, for å produsere et håndlaget, ´one-of-a-kind´, objekt. På en annen side, gir produktet av denne teknikken og materialet en overflate som virker til å stå i et ironisk forhold til den klassiske arven bak Murano-glass tradisjonen nettopp ved å vekke konnotasjoner til billig produksjon. Med andre ord, er idéen bak Mizar vasen janusaktig, der dette naturligvis også er betinget av Memphisgruppen sin totemiske posisjon i postmodernistisk design.

Referanseliste

Folkmann, N. Mads. Designkultur: Teoretiske perspektiver på design. 2 utg.                   København: Samfundslitteratur, 2018.

Horn, Richard. Memphis: Objects, Furniture, and Patterns. London: Columbus, 1986.

Encyclopedia Britannica, s.v. «Mizar». 21.12.09. https://www.britannica.com/place/Mizar.

«Recent Acquisitions: A SELECTION: 2016-2018 (FALL 2018)». The Metropolitan    Museum of Art Bulletin 76, no. 2 (høsten 2018): 1, 4-95.             https://www.jstor.org/stable/10.2307/48568007

Trentinella, Rosemarie. «Roman Glass.» The Metropolitan Museum of Art. Oktober 2003. https://www.metmuseum.org/toah/hd/rgls/hd_rgls.htm