«Playmate of the Month»

Såkalte «Playmates» har uten tvil vært en essensiell del av Playboy sin profil, og bidro til at magasinet har blitt en av de best kjente merkevarene i verden. Magasinets siste «Playmate of the Month» ble publisert digitalt i 2020. «Playmate of the Month» startet allerede i den andre utgaven av Playboy. Marilyn Monroe ble derfor den eneste med kjælenavnet «Sweetheart of the Month» i den første utgaven av magasinet. Playboy sin første Playmate var derfor Margie Harrison (1931-2006), som ble kåret til magasinets «Miss January» i 1954. Fra 1960 ble en av årets tolv kvinner ytterligere kåret til hedersprisen «Playmate of the Year».

Konseptet går ut på at det hver måned blir kåret en ny kvinne til «Playmate of the Month», og her får hun sitt eget midtsideoppslag med bilder og tekst i magasinet. Midtsideoppslaget inkluderte fotografier, deriblant nakenbilder, men også et såkalt «data sheet», en biografi som offentliggjorde modellen sine kroppslige mål: høyde, vekt, størrelse på bryster, midjemål og hoftemål. I tillegg fulgte en liste som typisk informerte blant annet om modellens stjernetegn, etnisitet, hårfarge, øyenfarge, men også ulike interesser og ambisjoner. 

Månedens Playmate var med andre ord en nøye konstruksjon av en ideell «type» kvinne som den mannlige leseren fritt kunne betrakte og konsumere mot prisen av magasinet. Playmate-konseptet kan tolkes både som en slags bekreftelse på en mannlig heteroseksualitet og et konkret tilfelle av Playboy sine lovnader om nytelse knyttet til å være en mannlig forbruker. 

Med sine erotiske midtsideoppslag markerte Playboy en tydelig utvikling i markedsføringen av livstilsmagasiner for menn: å knytte sex til forbruk. Playboy fikk det til å virke som det å betrakte og beundre nakne kvinner var en naturlig del av det å være mann. I Playboy ble verdsettelse av både den nakne kvinnen og luksuriøse forbruksvarer samlet under ett. Kvinnen var en av livets mange goder, og hun kunne byttes ut hver måned. 

Månedens kvinne skulle derimot ikke bare være en luksuriøs vare som mannen kunne betrakte og fantasere om, hun skulle også representere «girl-next-door», altså ideen om den vanlige nabojenta. Playboy skapte derfor et samtidig bilde av kvinnen som opphøyd og kvinnen som naturlig. En oppnåelig fantasi. Modellen skulle se ut på leseren og invitere ham inn i en drøm. Men i stedet for å være en uoppnåelig drøm, skulle kvinnen representere en ekte mulighet. Menn kunne tilsynelatende finne disse kvinnene overalt. 

Magasinet oppfordret til og med potensielle Playmates til å sende inn bilder av seg selv med «girl-next-door» appell til vurdering. Lesere kunne også sende inn bilder av Playmate-kandidater, og ble lovet en finnerlønn om kvinnen ble valgt. Playboy sin mediering av konseptet «Playmates» konstruerte derfor det mannlige blikk til å se kvinner som en naturlig gode ved det mannlige liv. Hun er et objekt forbeholdt mannen, like «ekte» som hun er konstruert.