I mer enn ti år hadde utviklerne ved AT&T sin forskningsenhet jobbet for å oppnå dette. Denne etterlengtede teknologien var derimot kun tilgjengelig i utvalgte byer og hovedveier og det var begrenset hvor mange som kunne benytte seg av det trådløse nettverket som var tilgjengelig. Grunnet begrenset kapasitet og kostbar teknologi var det to år senere kun 5000 kunder som benyttet seg av muligheten og de plasserte ca 30.000 samtaler i uken. Til sammenligning blir det hvert sekund i verden i dag utført 156.000 samtaler.
Plassmessig var det slik at man faktisk trengte en bil for å frakte rundt på denne bil-telefonen. Den veide over 35 kg og trakk såpass mye kraft ut av batteriet at når den var i bruk kunne det hende at bilens hovedlys mistet effekt. Det var heller ingen billig affære å benytte seg av den. Tilsvarende dagens kurs ville det kostet et par tusen for en samtale, så det var stort sett direktører i store firmaer som hadde dette tilgjengelig.
Mobilnettverket
Allerede i 1947 hadde en mann med det passende navnet Donald H Ring unnfanget ideen om et fungerende mobilnettverk, med flere master og mottakerenheter spredt omkring i en by og langs veier, med muligheten til at mobilsignalene flyttet seg sømløst mellom mastene etterhvert om brukeren forflyttet seg. Teknologien derimot for at dette skulle fungere eksisterte ikke, og det var dette utviklerne jobbet med, men det var avhengige av en tredjepart, og til slutt var det utvikling av nettverket fremfor telefonene som hemmet tempoet i utviklingen av mobiltelefoni.
Det var AT&T i samarbeid med Motorola som lå foran med utviklingen av bil-telefonen, og det var dette samarbeidet og samtidig frykten for konkurranse som gjorde at Motorola iherdig jobbet med å utvikle den første helt mobile telefonen.
Martin Cooper
Motorola sin egen ingeniør Martin Cooper var mannen som stod bak mye av utviklingen av bil-telefonen, og senere den første håndholdte mobilen. Allerede da bil-telefonen hadde vært i bruk en periode advarte Copper fremfor Michigan State Highway Commission om faren ved å bruke bil-telefonen mens man kjørte bilen. “Det burde være en lås så man ikke kan slå nummeret mens man kjører."
Designet på disse telefonene var i utgangspunktet ganske like, da det var avhengig av mye bagasjeplass til batteriet og det var som regel et rør og en tallskive ved dashbordet i bilen. Men fantasien hadde ingen grenser og man så individuelle tilpasninger i forskjellige biler. Farah Fawcett valgte å ikle sin bil-telefon med fluffy plysj.
Batteriene ble etter hvert mindre og dette gjorde at det utviklet seg flere muligheter til å frakte med seg telefonen. Hvordan telefonen ble separert fra bilen skal sees i neste blogginnlegg.
Kilde:
https://ethw.org/The_Foundations_of_Mobile_and_Cellular_Telephony
Logg inn for å kommentere
Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere