Forgiftet av design...reddet av Andrea?

//

Forgiftet av design.

Analyser gjort av NASA på 70-tallet viste at astronautene hadde et overraskende høyt nivå av stoffer som glass fiber, isolasjonsmateriale, flammeherder og plast i sine kropper. Omgivelsene de hadde levd i hadde funnet veien inn i deres kropp i form av gasser kalt OVC (organic volatile compounds). Designobjektene vi omgir oss med i våre hjem og på våre arbeidsplasser avgir disse gassene mange år etter at de er produsert. Det samme gjør selve bygningene vi lever i. WHO anerkjenner disse gassene som klart kreftfremkallende.

Hvordan sove? Hvordan spise? Hvordan puste? Hvordan tro?

Den nå verdenskjente, futuristiske og radikale designeren Matthieu Lehanneur har en konseptuelt tilnærming til design som er fjern fra den etterhvert så dominerende funksjonalismen. Med utgangspunkt i vitenskap og filosofi tar han sikte på å skape helt nye produkter som forholder seg til den fremtiden vi faktisk allerede lever i. Nye liv og måter å leve på krever nye løsninger. Våre kropper må tilpasse seg et miljø i stadig forandring. Med en tilnærming som redefinerer våre behov i nye måter å leve på, kan vi kombinert med design skape nye ting som har betydning i våre liv. Møte med nye objekter vi ikke vet hva er eller hva gjør, skaper en blanding av usikkerhet og nysgjerrighet som får oss til å enten avise det eller omfavne det, men ikke nødvendigvis fordi vi kjenner til funksjonen. 

Design-detox?

Videre forskning av NASA viste at planter, og spesielt noen typer planter, har egenskapen til å filtrere bort de skadelige OVC-gassene. Men en vanlig potteplante har liten effekt siden det er røttene og jorden og ikke bladene som filtrerer best og mest. For at det skulle ha noen hensikt å bruke planter som “medisin” så må hele prosessen effektiviseres. ANDREA er resultatet av to års arbeid og er en luftrenser med en levende plante som det aktive elementet. Luft sirkuleres gjennom hele planten, jorden og rotsystemet for å få den effekten som er nødvendig for absorbering av OVC-gassene.

Dette er altså et objekt som er designet for å beskytte deg mot andre designobjekter og muligens også mot den selv. Den er et dualistisk objekt som har en levende "sjel" i form av planten som lever i symbiose med "kroppen" for å utføre objektets "mening". Man får følelsen av at planten er opphøyet til en "hjerne" som styrer et slags futuristisk maskin, et romvesen.

Fungerer den bedre som en visualisering av et problem, som konsekvensen av produksjon og hvordan det påvirker våre liv, heller enn å være en medisin som faktisk virker? Objekter som resultat av konseptuelle prosesser med nyskapning som mål har en tendens til å havne i museer og samlinger. Det skjedde også med Andrea, den fungerte mest som en avansert blomsterpotte. De blir likevel ofte en del av samtalen og er ofte så oppsiktsvekkende enten visuelt eller funksjonelt at de spres raskt gjennom eteren og slik setter spor etter seg som frø til nye ideer. Den naive innfallsvinkelen og det ganske så banale løsningen til Andrea skaper likevel en slags optimisme…den får oss ikke til å tro at den fungerer, men den får oss til å ville tro at den fungerer.

//