Da den digitale musikkavspilleren iPod ble lansert 23. oktober 2001, var den ikke bare et prefikst ekko av nådeskuddet for analogt musikkonsum (nostalgiske medier i for eksempel vinyl ikke medregnet), den var også startskuddet for Apples definitive æresrunde på designhimmelen. En lang stund kunne Apple og Steve Zevs simpelthen ikke gjøre noe galt; firmaet dikterte fremtidens løsninger for flermediale dingser. iPhone og iPad fulgte opp.
Da iPoden kom, hadde verden knapt sett maken til ikonisk musikkavspiller - i alle fall ikke siden Sonys gule Walkman, som ble lansert 1. juli 1979 (i Japan), men tok noen år for å få "verdensdominans". Walkmans spredningstakt står i motsetning til iPodens, da sistnevnte ble en umiddelbar suksess. Før lanseringen av iPod hadde Apple hadde gjort et grundig forarbeid med å knytte de digitale musikkforbrukerne til seg gjennom musikkbutikken og -biblioteket iTunes, som ble lansert cirka trekvart år før iPoden.
"Alle" brukte iTunes, den første virkelig praktiske og brukervennlige musikkbibliotikken som også kunne skilte med avtaler med et helt kobbel av digitrassige plateselskaper. Og "alle" måtte da naturligvis ha dingsen som ga maks utnyttelse av iTunes: iPod. Den var en særdeles praktisk dings.
For den var praktisk, men i praksis var den også så mye mer. Den ble dingsen man måtte ha hvis man var noe å ha. Den ble tidenes(?)/tidens statussymbol.
Så: Akkurat når du tror du er trygg fordi du har skaffet deg det som skal til for å ha god grunn til å være til: Noen kommer på den fantastiske ideen å lage et iPod-deksel som ser ut som en musikkassett (MC); nettopp en slik som man puttet inn i Sonys gamle Walkman fra tidligtertiær epoke.
Og det er den jeg kunne hatt god lyst til å skrive en oppgave om. Om ironiens alvor, om ironien som kodet signal om at man behersker både koder og kodede signaler.
For kassettdekselets del ga den innehaverne tryggheten som ligger i å være med i forbrukereliten (fordi de hadde iPod), samtidig som de kunne skilte med en innsikt de nakne, kassettdekselløse iPod-innehaverne ikke besatt: "Vi tilhører forbrukereliten i så stor grad at vi kan ta avstand fra dere dekselnudister ved å dekke til våre edle dingser. Vi kan nemlig kvasianalogisere." (Deksel/dekselløst vs. analogt/digitalt.)
Samtidig fikk de tildekte naturligvis bevist at de var ikke kun musikkforbrukere som inntok noe som lå et skarve tastetrykk unna; de var musikkbevisste; musikkinteressen stakk dypt nok til at man måtte grave seg ned gjennom flere lag for å avdekke en ikke-biologisknedbrytbar plastbeholder for analog musikk.
Musikk som man måtte lete seg frem til og bruke energi på å kjøpe, fordrer forpliktelser. Forpliktelser fordrer interesse [eller lønningspose, eventuelt vane ;-) ], og interesse/innsikt ønskes kommunisert til andre innsiktsfulle/-søkende - og gjerne også til innsiktsløse, for å påpeke innsiktsforskjellene. I den post-Itunesiske tidsalder er musikk ekstremt uforpliktende, et tastetrykk unna (og man slipper å høre hele plata, kan bare koooze seg med hiten). Forpliktelser til musikken man hører på, er et like nostalgisk fjernt minne som en musikkassett. Godt da at noen minte oss på den sistnevnte, i alle fall.
Her kunne jeg nok trukket inn R. L. Blaszczyks Imagining Consumers (Kap. 4) og hvordan Rhead måtte modifisere modernistiske design med nostalgiske elementer for å markedstilpasse det til den jevne forbruker. Men mens Rhead (og også Ragnar Grimsrud hos Figgjo) brukte de nostalgiske elementene for å folkeliggjøre den moderne grunndesignen, får iPad-kassettdekselet snarere funksjon av å gjøre designen mer elitistisk. Hvilket altså kanskje ikke er så merkelig, all den tid iPoden ette rhvert ble omfavnet av "alle".
Rent bortsett fra at jeg allerede har skrevet mer enn nok, må jeg bare minne om: Vi likte aldri kassetter, ingen gjorde det. De var bare praktiske til å spille musikk i bilen eller på Walkmanen. Når man er på farten, er det nemlig alltid best med musikklagringsformater som tar minst mulig plass...
Dét er ironisk, det.
Et par postfikz:
1. Det er lett å finne massevis av info om iPod, men det har vist seg fryktelig vanskelig å finne noe info om kassettdekselet (opphavsperson, opprinnelse,
2. Da iPoden ble overkjørt av iPhonen, ble kassettdekselet videreført som et iPhone-kassettdeksel. Det gir lite mening; å ringe med en kassett? Logikken i dette (tankeløs, vanemessig videreføring til nytt produkt der opprinnelse ikke lenger er med), ville jeg sikkert også skrevet noe om i en oppgave om iPod-kassetdekselet.
3. Jeg hadde aldri iPod og er muligens fortsatt bitter.
Logg inn for å kommentere
Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere