Ellen Bjerkan

Tradisjonelle norske strikkegensere har en form som i stor grad følger av produksjonsmetoden: De har som regel primærsnitt, de blir i stor grad strikket nedenfra og opp, og er vanligvis rundstrikket (Sundbø 1998). Det vil si at samtlige sømmer er rette, og at fram- og bakstykke strikkes samtidig og sammenhengende slik at hver rad er en runde der tråden (og radene av masker) går i spiral oppover. Bruken av primærsnitt og rundtrikk gjør strikking og montering raskere og enklere, med få og rette sømmer og kanter. Dekoren følger genserens utforming og gjenspeiler strikketeknikkens muligheter og begrensninger. Strikkede mønstre er i "raster" der hver maske utgjør en firkant, diagonale linjer er derfor i  trappetrinn. Rundstrikking innebærer at motivet løper horisontalt når man strikker flerfarget. Flerfarget mønster har en praktisk funksjon i tillegg til den dekorative, det gjør genseren tykkere og dermed varmere. Tråden til de fargene som ikke strikkes blir trukket på baksiden av strikketøyet langs mønsterrapporten, og utgjør dermed et ekstra lag. Ulempen er at dette krever mer garn, det er dyrere å kjøpe garn til et plagg med flerfarget mønster.

Hvordan har en strikkegenser fra 1953 blitt så kjent at man velger å bruke mønsterrapporten på sengetøy, mobildeksler og valgkampbrosjyrer? Mot slutten av 1920-tallet fikk strikkingen et stort oppsving, håndstrikkede gensere var ikke lenger bare til sportsbruk. Da Annichen Sibbern utga "Norske strikkemønstre" i 1929 ble det populært å strikke tradisjonelle mønstre også for motebevisste bykvinner. Tiden var preget av nasjonal stolthet og et fokus på det norske, og slik ble mønstrene del av en større tendens. Et av mønstrene som ble gjengitt var til Telemarksgenseren, og dette inspirerte flere strikkersker enn Unn Søiland Dale. Da Søiland Dale designet Mariusgenseren ble mønsterets norske tilhørighet forsterket av at genseren ble strikket i flaggfargene rødt, hvitt og mørkeblått. Fargebruken ga også et moderne preg og bidro nok sterkt til genserens popularitet året etter at Oslo arrangerte vinter-OL. Det var heller ikke noe minus med den sterke tilknytningen til en av tidens populære filmer.

Det tok mer enn 45 år før Unn Søiland Dale i 1998 ble anerkjent som Marius-genserens designer. Tatt i betraktning hvilken posisjon genseren og mønsterrapporten har i dagens norske samfunn, er dette overraskende. Marius-produktene er mange og varierte, med babybodyer, grytekluter, sengetøy, puter, paraplyer, krus og annet husgeråd i tillegg til flere varianter av genseren. Marius har blitt en designklassiker. Likevel er det få som reflekterer over at mønsteret har en opphavskvinne.

I 1953 ble en genser lansert som håndstrikkemodell nr. 229 av Sandnes Uldvarefabrik. Mønsteret var laget av Unn Søiland Dale, og hun fikk 100 kroner for jobben. Betalingen og kontrakten var tilpasset hobbystrikkersker, Søiland Dale som på denne tiden var vel etablert som designer og forhandler av strikkeplagg ble ikke kreditert. Genseren var en av flere gensere tegnet av Søiland Dale som ble brukt av Marius Eriksen og de andre skuespillerne i filmen "Troll i ord" fra 1954, og dette ga en enorm etterspørsel etter mønster, garn og ferdige gensere. Siden Eriksen også var modell for bildet på mønsteret, ble Marius-genseren raskt et begrep. Designet ble kopiert av andre garnfabrikker, men da Søiland Dale gikk til sak konstaterte retten at et strikkemønster ikke kunne ansees som design og derfor ikke var beskyttet av loven! Det ble ny rettssak i 1998, som endte i forlik. Sandnes Uldvarefabrik var da for lengst en del av børsnoterte Saga Tex, og mønsteret var overtatt av Dale garn & trikotasje. De hadde begynt å lage maskinstrikkede versjoner av genseren, noe den opprinnelige kontrakten ikke dekket. Søiland Dale var heller ikke kreditert som designer.  Hun ble tilkjent erstatning og retten til å bli navngitt ved bruken av hennes designarbeider. Det ble også etablert at samtlige produksjonsrettigheter til Søiland Dales mønstre og modeller tilhører hennes selskap Lillunn Sport AS, og det er de som i dag gir tillatelse til bruk.