Strikking - i randsonen mellom hobby og industri

Designhistorie var lenge fundert i kunsthistorien, og som regel skrev man historien om den godt designede gjenstanden og dets opphavsmann (for det var som regel en mann). Møbler og gjenstander til hjemmet dominerte. Skrev man om klær, var det om haute couture og de internasjonalt berømte designerne som Dior og Chanel. Utover 1970- og 1980-tallet tok deler av designhistoriemiljøet avstand fra denne tilnærmingen. De ønsket å skrive om masseproduserte gjenstander brukt av folk flest til alle typer formål, løsrevet fra et fokus på estetisk funderte vurderinger av god smak og god design (Fallan 2010, s. 16-19). For å sette ting på spissen: Ikke bare studere det smaksdommerne mente folk flest burde kjøpe, men også det folk flest faktisk kjøpte til smaksdommernes fortvilelse. Designhistoriefaget burde ikke skille mellom håndverksmessig fremstilte og masseproduserte gjenstander, mellom folk og elite.

Men hvordan plasserer mønsteret til en strikkegenser seg i denne sammenhengen? Et strikkemønster er en oppskrift på hvordan selv å fremstille en annen persons design til eget bruk. Det eneste kravet til de som ville strikke en Marius-genser da den ble lansert var at de måtte kjøpe produsentens garn for å få kjøpe mønsteret. Dette er for øvrig en praksis som fremdeles håndheves av enkelte garnprodusenter, salg av garn finansierer mønstertjenesten. Ingen spør eller kontrollerer om kvinner (for det er helst kvinner) som kjøper et strikkemønster har de nødvendige ferdighetene som trengs for å lage et tilfredsstillende produkt. Designeren mister slik all kontroll over hvordan det ferdige plagget ser ut, samtidig som at mønstrene knyttes til produsenten av garnet på en måte som gjør designeren usynlig uten tydelig kreditering. Dette gjør at håndstrikkede plagg i manges øyne blir et hobbyprodukt, ikke et designprodukt. At Marius-genseren fikk sitt gjennombrudd som et mønster for håndstrikk har nok i stor grad bidratt til at det var så vanskelig for Søiland Dale å nå frem med sitt krav. Betegnende nok var det først da man begynte å fremstille ferdig strikkede gensere maskinelt, i strid med den opprinnelige kontrakten, at Søiland Dale og Sandnes Uldvares nye eiere Dale garn og trikotasje inngikk et forlik som medførte at designeren ble kreditert.

Først da "Marius" gikk fra å være kvinnehobby til å bli et industriprodukt, ble Søiland Dale anerkjent som designeren. Man kan lure på om det var synet på strikking som kvinnelig hobby og flid, eller det at formgiveren var kvinne, som førte til at dommeren i den opprinnelige rettssaken på 1950-tallet mente at strikkemønstre ikke var design? Det er i alle fall interessant å merke seg at da Den Norske Husflidsforening skulle feire 90-årsjubileum i 1981, ble jubileumsgenseren fra første stund knyttet til designerens navn: Per Spook. Kanskje ikke så overraskende, han var den eneste norske designeren med eget motehus i Paris. Dermed ble navnet hans en markedsføringsfaktor på en måte Søiland Dale aldri oppnådde hos Sandnes Uldvarefabrikks garnkunder.

Litteratur:

Fallan, K. (2010). Design history: Understanding theory and method. Oxford: Berg.

Nordgård, Karun. (2009, 13. februar). Per Spook. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 12. november 2014 fra https://nbl.snl.no/Per_Spook.