Tursjokoladen Kvikk Lunsj – et ikonisk norsk produkt som kan bli mangelvare.

Med krigsoverskrifter erklærer Dagbladet i sin nettutgave søndag 16. november 2014 at ” Verden er i ferd med å gå tom for sjokolade” (http://www.dagbladet.no/2014/11/16/nyheter/sjokolade/okonomi/36263935/). Etterspørselen etter kakao har vokst så raskt de senere år at produsentene i Vest-Afrika ikke klarer å produsere mer. I tillegg bidrar et tørrere værklima og sykdom på avlingene til at produksjonen synker. Journalisten som presenterer saken klarer også på et mirakuløst vis å konstatere at vi ”i fjor spiste til sammen mer enn 70 000 tonn mer sjokolade enn det som ble produsert. Prognosene for åra som kommer ser heller ikke så lyse ut. I 2020 er det regnet at vi spiser én million tonn mer enn det som blir produsert”. Skjønn det den som kan!

Journalisten konkluderer med at vår framtid som sjokoladespisere er truet. Konsekvensen av dagens marked kan bli skyhøye priser på Kvikk Lunsj, som gjør at den ikke lengre blir så ettertraktet i tursekken. Dermed er et ikonisk produkt, med et nærmest uendret design siden 1938, og en identitetsskaper for det norske folk, truet. For mange av oss er Kvikk Lunsj en like naturlig rekvisitt til turer i skog og mark som skismøring, topplue og solbriller – Kvikk Lunsjen er de facto tursjokoladen. Bare synet av Kvikk Lunsj vil for mange gi forestillinger om svetting i langrennløypa eller våte tursko. Denne kjekssjokoladen er en sterk merkevare i nordmenns bevissthet fordi den assosieres med de gode opplevelser og det god liv. Jeg velger å lene meg på samme konklusjon som journalisten i Dagbladet gjør i sin artikkel: ”Det er ikke første gang verden advares om en nært forestående sjokoladekrise. Leter vi tilbake i Dagbladets arkiver til 1998, finner vi allerede da bekymringer om at planten var truet av farlige sykdommer og kunne dø ut innen fem år. Slik gikk det heldigvis ikke den gangen”. Nemlig!