H2015

I min første bloggpost spurte jeg meg selv om hva det var med denne kaffekannen som gjorde at jeg ønsket å skrive om den. Jeg har forsøkt å svare på dette gjennom tre korte bloggposter. Felles for dem alle er skildringen om noe alminnelig. Fra en utstilling om det alminnelige til min alminnelige morgenrutine har jeg forsøkt å kaste lys over vårt forhold til vanlige gjenstander. Det kunne like gjerne vært en tannbøste, en oppvaskbørste eller en dorull. Det ble espressokannen min. Den som ikke lengre kan brukes, og som nå -på grunn av dette prosjektet - står utstilt i bokhylla.

Et raskt google-søk på å vår egen ”Kronprinsesse Mette Marit og Loubotin” resulterte i 17 600 treff, og et uendelig antall bilder av Kronprinsessen i flere ulike skomodeller fra Loubotin.

«... on the laptop that I designed it's actually magnesium enclosure, but it has a paint on the outside. And when it gets dinged, you know, if it's dropped and bits of paint chips off and you see some of the magnesium showing through ... Somehow it feels better because of that.»

-- Bill Moggridge i dokumentaren Objectified (Hustwit 2009).

I ein kultur der vi masseproduserar og kopierar og modifiserar objekt, kan ein sei at den originale, autentiske skinnjakka endå eksisterar? 

Skinnjakka var i lengre tid eit symbolsk plagg forbeholdt mennesker som identifiserte seg med enkelt subkulturar typ biker og/eller punk/rock kulturen. Dette endra seg gradvis i løpet av 90-talet og er i dag eit plagg tilhøyrande mange ulike grupper, frå daglegdags mainstream til high fashion, så vel som det endå står som eit sterkt symbol for subkulturane den fyrst var assosiert med. Eg skal prøve å sjå på kva ulike komponentar har vore med på å få i gong dette skiftet, samt prøve å forklare korleis populærkulturen, representert i denne bloggposten som Kate Moss, har vore med på å bidra til dette skiftet. 

”Når jeg har på meg dine sko føler jeg meg stor og fin, men jeg vil jo egentlig ikke være stor, så når jeg tar skoene av blir jeg liten igjen. Sånn som jeg egentlig er, mamma.”

"[...] as Brillat-Savarin has correctly observed, coffee sets the blood in motion and stimulates the muscles; it accelerates the digestive processes, chases away sleep, and gives us the capacity to engage a little longer in the exercise of our intellects. It is on this last point, in particular, that I want to add my personal experience to Brillat-Savarin's observations."

              From "The Pleasures and Pains of Coffee" by Honore de Balzac

I 2006 lanserte Fender en Hello Kitty-variant av Stratocasteren. Gitaren kom i rosa eller sort, den hadde færre mikrofoner og knotter, og plekterbrettet var forma som det kjente ansiktet til Sanrios figur Kitty White. Hvem skulle kjøpe denne? Jenter, så klart. Hvem endte opp med å kjøpe den? Jenter uansett alder ... og kjønn.

Lillunn - Design of Norway since 1953

Marlon Brandon, James Dean, Sid Vicious, The Ramones, The Sex Pistols, omtrent alle som eiger ein Harley Davidson (eller motorsykkel i den grunn), og i dag omtrent alle i det vestlege samfunnet. Den svarte bikerjakka har gått frå å vere eit behovsprodukt for motorsyklistar til å bli transformert til eit ikonisk plagg, både innan musikk, kultur og moteverda. Eg ønsker å ta ein kikk på bikerjakka si historie og utvikling, frå den aller fyrste jakka frå 1928, til dagens masseproduserte jakker.

Etter å ha vært på IKEA to ganger på to dager og skrudd og sliti med de nye møblene mine mens jeg spekulerte om hva jeg skulle velge å skrive om kom likevel ikke svaret med en gang. Men så la jeg merke til hva jeg manglet i leiligheten; en bokhylle. Og da visste jeg at jeg måtte skrive om den jeg liker aller mest, nemlig Billy!

En ting er å skrive semesteroppgave. Noe helt annet er det å måtte blogge om det. Det er som å hoppe fra 10-metere. Er du først over kanten er det ingen vei til bake. Og nå har jeg hoppet. Jeg blogger og har bestemt meg for et objekt. Den høyhælte kvinneskoen; stilettskoen.

Når oppgaven er å velge et objekt, en ting, som man skal arbeide med over flere måneder er det lett å bli fortapt i et hav av åpenbare (og mindre åpenbare) muligheter. ”Å velge en ting man elsker eller hater” gjorde ikke valget mindre utfordrene for min del. Skulle jeg velge et objekt som jeg hadde sterk estetisk tiltrekning mot? Skulle jeg velge noe som gjorde meg sint og opprørt? Hva ville gi meg det beste utgangspunktet for kritisk undersøkelse over flere etapper?

Det andre studioet vi besøkte var Fimbul. De designer alt fra småting til innsiden av hele hus og alt som skal være i huset. Og når man besøker deres studio ser man selv at de gjør alt, både møbler og kjøkkenmoduler ned til kjøkkenhåndkle og magneter.

En tekst om Anderssen og hans tilknytning til produktene sett i sammenheng med design i Norge i dag.

Oppgaven er å skrive om en ting vi elsker eller hater, og selv om det hadde vært gøy å skrive om en ting jeg hater, endte jeg opp med en ting jeg om ikke elsker, iallfall liker veldig godt: elgitaren Fender Stratocaster.

Torbjørn Anderssen, ein av designerane i duoen Anderssen & Voll, satt seg ned med oss ein regntung dag i september for å diskutere kring det å vere designer i Noreg, norsk design og det han beskriver som ein manglande fagleg diskurs kring design som industri og merkevare.

Mellom den 24. - 27. september 2015 stiller 33 norske designere ut sine arbeider på utstillingen 100% Norway under London Design Festival. Blant de 33 er Fimbul, et designstudio som arbeider med produktdesign, møbler og interiør. Kort tid før utstillingen åpnet ble vi tatt imot i deres studio i Vibesgate 17. Her fikk vi et lite innblikk i hva som ligger bak designerduoens produkter.

Nederst på Grünerløkka, rett over Akerselva for det pulserende og moderne området rundt Mathallen og Vulkan, et steinkast fra Kunsthøgskolen og Arkitekthøgskolen, ligger ærverdige Nedre Foss Gård. Grünerløkkas eldste bygning, som har stått her siden 1802. I sommer, etter to år med oppussing, der designbyrået Anderssen & Voll har hatt ansvar for utforminga av interiøret, ned til minste detalj,  åpnet restaurant Nedre Foss Gård dørene.  

Anderssen & Voll er et norsk designfirma som ble startet i 2009, selv om samarbeidet mellom Torbjørn Anderssen og Espen Voll kan spores tilbake til årtusenskiftet og designfellesskapet Norway Says. Men nå driver designerne et selvtitulert firma, bestående av fem årsverk og 1-2 praktikanter.