Studiobesøk Anderssen & Voll

Torbjørn Anderssen vil skape visuelle essay. Han er opptatt av en gitt verden hvor produktene blir satt i en kontekst, i hvilken setting de blir opplevd og gransket. Han vil skape antydende bilder og en historie som forteller noe om produktene og hvor de kommer fra.

Når Anderssen forteller om sitt virke får man følelsen av en tilknytning, et gjensidig forhold om du vil. At Anderssen som designer forsøker å sette seg selv i direkte tilknytning til objektene kan tolkes som ren markedsføring, men likevel finnes det en ektefølthet som gjør at jeg tror på han. Et objekt er én ting, men at menneskene bak produktet viser en følelse av tilknytning er verdiskapende. Og verdi er viktig i møte med publikum, ikke minst om du vil selge gjenstanden.

Det er en kjensgjerning at norske designere jobber mot noe udefinerbart, vi mangler en felles verdi og et felles holdepunkt. Som Anderssen også påpeker kan denne problematikken sees i sammenheng med en manglende diskurs innen design. Det er ingen som mener noe om design og et resultat av det er at design ikke har en verdi. Design blir dekor. Dekor er pynt. Pynt er pent, men uhåndgripelig og tidvis overflødig.

Anderssen er professor ved Kunsthøgskolen i Bergen innen møbel- og komponentdesign. I en tid hvor designutdanning i Norge er under diskusjon og det drøftes hvorvidt den kan måle seg med internasjonale standarer eller ikke, gir Anderssen en beskrivelse av situasjonen som treffer – og som jeg kan kjenne meg igjen i. Han sier ; Studentene sleper prosjektene etter seg, grå i ansiktet, i motsetning til å ri stolt frem med idéene høyt hevet. Denne beskrivelsen kan virke symptomatisk og jeg tror det kan komme av manglende knagger å henge idéene sine på. Som designer i Norge har man ingen setting å prøve tankene sine i, se produktene i sammenheng med eller få tilbakemeldinger fra.

Denne situasjonen kan i følge Anderssen komme av få kontaktpunkt med industrien, mangel av en sterk nasjonal industri, til tider manglende bransje og fraværet av et felles språk. Jeg sitter igjen med en relativt dyster opplevelse av tilstanden av design i Norge i dag - men samtidig en følelse av at ting rører seg, at det finnes en form for ny giv og vilje til endring.