I mamma sine sko

De høyhælte pumpsene jeg hadde med på seminaret onsdag, ble stående i gangen da jeg kom hjem, og i går kveld så jeg datteren min på 10, stå foran speilet å nyte synet av seg selv, i mine høyhælte og alt for store sko.  Hun var i sin egen verden. Lenge.

Da hun pent og forsiktig, nesten andektig hadde tatt skoene av og satt de tilbake på plass, kom hun tuslende inn på kjøkkenet. Jeg kunne selvfølgelig ikke dy meg fra å gjøre litt feltarbeid med tanke på semesteroppgaven, og spurte litt forsiktig hva hun hadde tenkt på mens hun sto der foran speilet.

” Jeg vet ikke”, kom det umiddelbart,  men etter å ha tenkt seg litt om, kom det:  ”Når jeg har på meg dine sko føler jeg meg stor og fin, men jeg vil jo egentlig ikke være stor, så når jeg tar skoene av blir jeg liten igjen. Sånn som jeg egentlig er, mamma.”

Og jeg kjente meg umiddelbart igjen. Som lita jente tidlig på 70-tallet kan jeg huske hvor fantastisk det var å låne, de da, umoderne svarte pumpsene mamma hadde stående innerst i skapet.  Skoene var fra tidlig på 60-tallet, italienske, hadde syltynne hæler og var i kalveskinn.  De hadde nok vært veldig dyre siden de fortsatt fikk bo i skoskapet. Jeg følte meg voksen og flott, som ei eventyrprinsesse, når jeg stakk de små føttene mine i de alt for store skoene. Samtidig ville jeg egentlig ikke bli større enn det jeg var akkurat da. Men skoene var en katalysator for fantasien min. De var magiske for ei lita jente.  

Er det dette som er magien som er skjult i skoene for oss voksne også?  At de høye hælene løfter oss opp og gjør oss til en litt annen for ei stund. Og når vi tar de av, og får føttene godt planta på jorda igjen, så blir vi igjen til den vi egentlig er?

Vel, de gamle pumpsene til mamma har nok fortsatt litt av magien i seg, og de ”lever” i beste velgående. Nå er de mine. De passer. Hælene er flikket og overlæret pusset med omhu. De er fortsatt i bruk.  Jeg føler meg veldig fin og kanskje litt som mamma når jeg har de på. Den lille jenta finnes nok fortsatt inne i meg et sted. Men det er alltid deilig å sparke de av etter en lang kveld. La føttene være frie. Og jeg, jeg er igjen bare meg. Sånn som jeg egentlig er.