Det begynner slik; varme føtter mot et kaldt gulv. Smale øyne som venner seg til lyset. Vannet i springen settes på. Mest sannsynlig har selvdisiplinen sviktet dagen før og tettpakket sort masse må bankes litt ekstra hardt mot kanten av søppelboksen. Skulle ønske jeg hadde gjort dette kvelden før. Lokket på boksen med espressomalte bønner åpnes. Ikke noe fancy greier, men det lukter potent og sterkt. Løfter om bedre tider henger i luften. Tørt fint pudder pakkes lett i det perforerte kammeret og settet i beholderen som nå er fylt med vann. Varmt vann fordi jeg er for lat til å vente på at det kalde vannet skal koke opp. Toppkammeret settes på og hele maskineriet skrus sammen. Når den settes på den varme platen er det bare å vente.
Temperaturen stiger. Varme føtter er ikke lengre så varme, men kalde gulv er ikke lengre så kalde heller. Kroppen er varmere. Sansene skjerpet. Mens jeg i frustrasjon leter etter dagens rustning, som jeg også skulle ønske at jeg hadde gjort kvelden før, rettes hørselen mot kjøkkenet. Når den velkjente lyden av damp som presser seg mot frihet når meg er jeg allerede klar og på vei tilbake inn på kjøkkenet.
Logg inn for å kommentere
Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere