Da jeg skulle få min første elgitar, falt valget naturligvis på en Stratocaster. Jeg skriver «naturligvis», for selv om jeg ikke visste mye om gitarer da, visste jeg at det var slik elgitarer pleide å se ut. Den første Stratocasteren hadde kommet på markedet i 1954 og gjorde et så uutslettelig inntrykk på kulturen at det påvirket mitt gitarvalg i 2004 – femti år etter.
Jeg fikk riktignok ingen Fender Stratocaster, men en mintgrønn Eagle Stratocaster, noe jeg var fornøyd med – en stund. Det første jeg ble misfornøyd med, var fargen. Jeg ville heller ha en hvit Strat, en som Jimi Hendrix brukte på konserten på Woodstock i 1969. Så jeg kjøpte en hvit Hondo Stratocaster, men heller ikke den skulle jeg bli fornøyd med. Den var jo ingen Fender, men en kopi – en forfalskning.
Erfaringene jeg gjorde meg, var at en elgitar ikke bare er en elgitar, og en Strat er ikke bare en Strat. Viktigheten av riktig merke – Fender – er eksempel på det bl.a. Prasad Boradkar kaller merkevarefetisjisme, og viktigheten av riktig type og farge er eksempel på antropologen James George Frazers teorier om henholdsvis imiterende (imitative) og smittsom (contagious) magi. Vi tenker (naturligvis feilaktig) at ting som likner, har de samme egenskapene, og at en gitar som Jimi Hendrix har eid, vil ha blitt «smittet» av Hendrix' essens eller ferdigheter. Disse to typene magisk tenkning spiller sammen og gir oss ideen om at man lettere blir en god gitarist ved å ha en gitar med samme design som gitaren til en gitargud.
Magisk tenkning og over middels designinteresse gjorde at jakten etter den riktige designen ble viktigere (og morsommere) enn å faktisk spille gitar. Og det er ikke rart; Fender Stratocaster er en industridesignmessig perle. Det nydelige instrumentet har ikke endret seg nevneverdig på over 60 år. Denne enestående kontinuiteten gjør Fender Stratocaster unik og til et popkulturelt ikon.
Som jeg fremdeles bærer på drømmen om å eie.
Logg inn for å kommentere
Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere