Ergonomi og design i historisk relasjon

Definisjonene på ergonomi er mange og varierte. Vi kan si at menneske har forholdt seg til relasjonen mellom sin egen kroppslighet og sine fysiske omgivelser fra og med steinalderen, de vi begynte å lagge redskaper som fungerte som en forlengelse av menneskets kroppslige funksjoner. Spydet fungerte i forlengelsen av den kraften den fikk i fra armen som holdt og kastet det. Det finnes tekster fra så lang tilbake som antikkens hellas, og opp gjennom middelalderen, som omhandler denne relasjonen.[2] Med den industriellerevolusjonen på 1760’tallet endret de fysiske arbeidsvilkårene seg drastisk, og det dukket fort opp en rekke skader blant arbeidere som man aldri hadde vært vitne til før. I kjølvannet av andre verdenskrig, som en respons til krigens store menneskelige ødeleggelse og raske industrielle utvikling, ble det definert en ny fagdisiplin som tokk for seg disse moderne problemstillingene. Denne fagdisiplinen tok utgangspunkt i andre moderne fagfelt, som anatomi, psykologi, industriell-medisin, hyggene, industrielt-design og arkitektur. I starten var det stor geografisk variasjon; i Nord-Europa ble medisin og anatomisk funksjonalitet vektlagt, mens man i USA sanket om «human factors» og vektla omgivelsenes innvirkning på menneske.[3]

Ergonomiens historiske utviklinger er på mange måter lik design historien. Se eksempelvis til arts and craft bevegelsen i England, som i en respons på den industriellerevolusjonens umenneskelige behandlingen av arbeideren designet med ett mål om å bringe det menneskelige tilbake i produksjonen. Eller se på hvordan designere og arkitekter på 50-tallet, i kjølvannet av en hensynsløs krig, så til pyskologien, sosiologien og anatomien for å kunne skape ett helhetlig omgivelsesdesign som tokk hensyn til moderne menneskelige behov. Design er enda den dag i dag, som i steinalderen, gjerne en forlengelse av våre kroppslige funksjoner, om det så er forlengelsen av synet i fotografiet eller fotens form i støtt dempede såler. Og la oss ikke glemme funksjonalismens uoffisielle slagord, som nesten leser som en parodi på ergonomien, «form følger funksjon». Gjennom de siste tiårene har en tett relasjon mellom ergonomi og design i økende grad blitt til en vis selvfølgelig forventing. Det har skjedd parrarelt med at de skadelige effektene av det industrialiserte samfunnet på menneskekroppen har blitt internalisert som unngåelige bi-effekter av moderne framskritt; det er noe vi jobber med å korrigere og tilpasse for, heller en å fjerne.

Men følger form egentlig funksjon? I 1980 arrangerte en gruppe nyutdannede norske industridesignere en symbolsk begravelse for begrepet «scandinavian design». De skandinaviske design-ikonene påberopte seg å være tidløse fordi de var designet ut ifra ett intellektualisert og hensiktsmessig funksjonsprinsipp. Men disse unge studentene utfordret nettopp denne tidløsheten ved å spørre hva hensikten med å se tilbake på, og bygge videre fra, disse såkalte ikonene var når ny kunnskap innenfor ergonomi hadde vist at de sittestillingene funksjonalismens designere omtalte som tidløse faktisk var unaturlige for kroppen.[4] Dette var spørsmål Peter Opsivk allerede hadde jobbet med i snart ett tiår da scandinavian design fikk sin minnestund. På starten av 80-tallet blir denne løsrivelsen fra de gamle ikonene til fordel for en moderne forståelse av ergonomi, det store omdreiningspunktet i ikke bare Opsviks design, men norsk møbeldesign som en helhet.  I 1979 designet Opsvik eksempelvis, i samarbeid med Svein Gusrud, de første balansekonseptene, og norges store eksport vare, utenom olje, var i denne tiden høy-ergonmiske kontorstoler. Det skulle derimot enda ta noen år før det norske publikummet og møbelprodusentene var klare for å ta imot disse nye og ergonomiske orienterte design ideene.