Homo sedens

Det moderne menneske er, i mye større grad en sine forgjengere, ett sittende menneske. A.C Mandal, en dansk kirurg spesialisert i forholdet mellom menneske og industriarbeid, omtalte mennesker som lever i et moderne industrialisert samfunn som homo sedens; det sittende menneske.[1] Vi sitter når vi forflytter oss fra A til B — om det så er i en bil, båt, fly eller tog. De fleste av oss sitter ved pulten gjennom majoriteten av arbeidsdagen, når vi blir underholdt på teater, kino eller konsert, og når vi avslutter dagen med en god bok eller tv-serie hjemme i vår egen sofa. Samtidig er det ikke til å stikke under en stol att det moderne sittende menneske er mye mer plaget av både overvekt og ryggsmerter en hva vi var før; det å sitte er farlig for oss.[2] Spørsmålet om hvordan man kan designe en stol som er best mulig tilegnet det moderne menneske sine behov har opptatt designere gjennom flere tiår, og flere har sett til andre fagfelt som ergonomi og fysioterapi for å komme nærmere svaret.

Peter Opsvik, jazzmusikeren og industri designeren bak tripp trappen, har gjennom helle sin design karriere vært spesielt opptatt av denne problematikken rundt sitting. I 2009 ga han ut boken rethinking sitting, hvor hva via teori tung drøfting med grunnlag i både både ergonomien og fysiologien, forsøker å gjøre nettopp dette. I boka tegner han opp ett bilde av menneskeartens utvikling fra å være aktive nomader, til den passiv samtid vi lever i hvor dører og trapper er automatiske, og skille mellom de av oss som lever aktive og inaktive liv vokser seg større og større i takt med en økende gjennomsnittsvekt. Opsvik skriver att i jakten på det komfortable og effektive livet har vi gjort kroppens oppgaver repetitive, og byttet ut aktiv bruk av muskulatur med passivt og statisk arbeid. Derfor, sier han, må designere stille seg selv to spørsmål; hva kan den tingen jeg designer gjøre for menneske, og hva kan det gjøre med menneske? For Opsvik har det vært et uttalt mål å designe stoler som tillater så mange sitte posisjoner som mulig - sånn at man lett skulle kunne bevege seg mellom disse. For, sier Opsvik, det å sitte eller stå stille er mer unaturlig, og derfor også mer slitsomt, for menneske en å være i bevegelse. Opsvik illustrer dette ved å be leseren tenke på hva favoritt posisjonen deres å sovne i er. Våkner du i den samme behagelig og foretrekkende posisjonen som du legger deg til rette for å sove i? Antagelig vis ikke. Kroppen er styrt av impulser og trenger derfor å kunne følge og reagere på disse, altså vil selv den mest behagelige posisjonen fort bli ubehagelig om vi er tvunget til å holde den.[3]

I 1972 designet Opsvik det som av mange i dag regner som Norges mest solgte stoll, tripp trappen. Opsvik forteller om hvordan ideen til tripp trappen kom til da sønnen hans, Tor, var to år og hadde blitt for stor til babystolen. Da toåringen ble plassert på en vanlig kjøkkenstol nådde han knapt opp til bordplata. Opsvik fikk vondt av den lille sønnen sin der han satt og ble motivert til handling. Grunnpremisset for tripp trappen var att albuen til barnet skulle kunne hvile komfortabelt på bordplaten i en 45 graders vinkel, og att barnet skulle kunne sette føttene på noe for å ha mulighet til å bevege seg mellom sitteposisjoner. Videre tegnet han barn i forskjellige aldre som satt nettopp sånn, med albuene på bordplaten og en platte under føttene. Da han så disse tegningene ved siden av hverandre så han raskt att ryggstøtten var i samme høyde hos alle figurene; kun sete og platten til føttene endret høyde.[4]  Dermed fikk tripp trappen sin ikoniske Z form, med to platter som kan flyttes og følge barnets utvikling fra det er åtte måneder til åtte år.

Tripp trappen er en moderne stol, designet med utgangspunkt i en oppfattelse av barndommen som noe med en definert egenverdi. Den tilhører den moderne familiens travle hverdag, hvor helle husholdningen med foreldre og barn skall samtidig ut av døra om morgenen, og hvor måltider rundt spisebordet er det viktigste samlingspunktet. Ved å bringe barnet komfortabelt opp til bordplata, på deres egne premisser, la tripp trappen til rette for bedre kommunikasjon mellom foreldre og barn. [5] Platen under beina oppfordrer barnet til å følge sitt naturlige behov for å bevege seg rundt sånn som det fra naturens side faller oss alle naturlig inn å gjøre, men som vi ofte lærer av oss jo lengre unna barndommen vi kommer. Homo sedens er en moderne menneskeart som gjennom en kapitalistisk drevet industri og produksjon utvikling har stivnet fast i stolen sin. Samtidig er det moderne barnet ett motstykke til dette — det er friere en noen gang før, og vi dyrker denne friheten til å bevegelse og utforskning. Det å flytte seg mellom ulike sitteposisjoner faller naturlig inn for barnet, og det eneste Opsvik trenger å gjøre for å få det til å skje er og gi det rom for bevegelse og noe å sette bena på. Mens når Opsvik designer for å oppnå den samme type bevegelse hos voksne, i stoler som balanse og garden må han ty til sterkere virkemidler for å bringe fram igjen den samme naturlige bevegelsen og utforskningen. Dermed kan vi spørre oss ikke bare om hvordan vi tilpasser design til den moderne oppfattelsen av barnet, men også hvordan det frie barnet kan være med å løse designerens utfordring i møtte med homo sedens.