Hva er et barn?

Har samfunnets oppfattelse av barn endret seg gjennom århundrene? Hva er i så fall særegent med dagens oppfatning av barnet? Hensikten med denne bloggposten er å undersøke forskjellige oppfatninger av hva et barn er, for så å senere kunne se nærmere på hvordan disse eventuelle forskjellige oppfatningene har lagt grunnlag for og påvirket design, eller mangel på design, direkte tiltenkt og tilegnet barnet.

Hva er et barn? I vesten i dag vil nok mange kunne enes om noe sånt som att barnet er en uferdig voksen, eller att det er et stadige på veien til å bli voksen. Denne tanken, om en organisme i en utviklingsprosess for å nå ett gitt mål, kan vi spore tilbake til de gamle grekerne og Aristoteles. I sin årsakssammenheng, tingenes drivkraft, snakker Aristoteles om fire former for årsak. To av disse formene er den formale årsaken (causa formalis), og mål- eller hensiktsårsaken (causa finalis). En målårsak er den hensikten en levende organisme oppnår når det er ferdig utviklet og har evnen til å handle på sitt beste; det er dette organismen vil utvikle seg i retning av. Den formale årsaken er den fysiske formen organismen vil ha når den oppnår full utvikling og målårsaken. Med utgangspunkt i dette vil vi kunne si att et menneske barn er en uutviklet form av den organismen vi kaller menneske, og att den fra naturens side av, har muligheten til å utvikle seg til en organisme med formen og funksjonsevnen til ett voksent, utviklet, menneske.

Barnet blir altså, i stor grad, definert i lys av den voksne, som igjen vil si att mange oppfatter barnet i lys av seg selv, og sin egen form. Men hva mer er et barn? For slev om dette er en ganske generell definisjon som mange vil kunne enes om, og som har bestått tidens prøve, vil nok mange også fort tenke att det er en sannhet med modifikasjoner. Se for eksempel for deg middelalderens framstillinger av Jesus-barnet; en voksen mann, kledd i finstasen, med værbitt ansikt og definert musklatur, som har krympet i vask. Dette barnet er også oppfattet i lys av den voksne, men det har samtidig helt tydelig skjedd mye mellom da og nå. Svaret på spørsmålet «hva er et barn?», som så mye annet, vil være både historisk og kulturelt betinget. For, som Philippe Ariès bemerker i sin banebrytende bok centuries of childhood, så kan vi anta at jesus-barnet ikke ble malt på denne måten i middelalderen fordi de ikke viste om, eller behersket, noe annet; mennesker ble alle sammen født som babyer den gangen også.[1]

La oss spole fram i tid, fra middelalderen til vår egen samtidig. Barnet anses enda som noe som utvikler seg mot ett gitt mål om å bli til en voksen. Men denne utviklingsprosessen, det stadiet som vi i nyere tid har definerer som barndommen, er i dag framhevet som noe med en bestemt egenart. Vi kan i dag også stille spørsmålstegn ved om det virkelig er sånn att menneske oppnår evnen til å handle på sitt beste først når det er blitt en ferdig utviklet voksen. Barnet, og barndommen, har altså fått en annen, og mer definert rolle i det moderne samfunnet. Dette er en endring som vi kan se at for alvor fikk fart rundt starten av det tyvendeårhundet. I 1901 publiserer den svenske aktivisten Ellen Key boka Barnets Århundrade, hvor hun tok til orde for en gjennomgående politisk, sosial, psykososial og estetisk endring i tilnærmingen til barn over det kommende århundret.[2] Boken ble oversatt til tretten kjente språk, og hun ble i samtiden omtalt som den mest leste svensken i utlandet.[3] Key, og flere andre progressive intellektuelle fra hennes kretser, blant dem kunstner og forfatter Carl Larsson, vektla att kvaliteten på barnets omgivelser hadde stor innvirkning på barnets sensitive utviklingsprosess. Carl Larsson publiserte senere boken ett hem, som ble utgitt i ti land. Juliet Kinchin skriver i sin artikkel In Search of the Modern Child, at denne boken, ett hem, satt tonen for en idealisert oppfatning av hvordan man skulle gå inn å designe en barndom som skjermet barnet fra den påvirkninger fra det mørke og alvorlige voksenlivet.[4]

Hva et barn er vil altså defineres forskjellig, avhengig av når og hvor du stiller spørsmålet. I Europa, og mer spesifikt i Skandinavia, har denne oppfattelsen av barnet utviklet seg til å bli en av noe med egenart som krever ett eget design og utforming; både i det pedagogiske, psykososiale og fysiske rommet rundt barnet. Med ett raskt google søk vil du finne utallige publikasjoner som omhandler den skandinaviske oppdragelsen som er grunnet i et ideal om fri lek, utvikling og utforsking. Dette understrekker barndommens egenart og kontrast til det rigide voksenlivet. Ett barn som oppfordres til fri lek og utforskning vil også selv utforme og påvirke omgivelsene sine. Vi har vel alle sett hvordan barn gjerne foretrekker å la fantasien løpe løpsk i møtte med en stor pappeske, ovenfor å leke med ett over pedagogisk designet leketøy. Spørsmålet vil da bli videre hvordan man kan la alt dette møtes når man skal designet for den moderne oppfattelsen av barnet. Hvordan skal man legge til rette både for trygge og ergonomiske omgivelser som også fostrer barnets egen fantasi og frihet? Dette får bli ett spørsmål for en annen gang.