Tabi som kultklassiker

Designet, på egen hånd, er i seg selv splittende på flere måter, da det skiller både storetåen fra resten av bærerens tær på samme tid som det skiller folk flest fra tabi-entusiastene. Det er også litt som kaffe: de første gangene du blir utsatt for det, er smaken for bitter, skarp og intens til at man kan forstå hvordan noen i hele verden kan like det. Men, etter å ha blitt vant med den, etter man har lært seg hva man skal forvente, legger man merke til de gode smakene som gjemmer seg under overflaten, og den tidligere skumle sorte væsken transformeres til en varm kopp med energi. Selvfølgelig finnes det samtidig mennesker som aldri vil lære seg å like det. Sånn fungerer det også med tabi boots. Første gang jeg så et par av kultklassikerne, tenkte jeg umiddelbart at det var noe av det mest frastøtende jeg har sett. Et par eksponeringer senere, og jeg falt pladask. Når jeg nå bruker skoene på tur i Bogstadveien legger jeg merke til at jeg udiskuterbart får mange flere merkelige, sjokkerte blikk enn da jeg hadde hockeysveis rett i været. 

Man skulle tro at en viktig del av design var å appellere til mengden, men i noen tilfeller lønner det seg åpenbart å henvende seg til de interesserte få. Enkelte designprodukter ser ut til å være skapt for å skille ut en liten gruppe fra den store mengden. Tabi-støvlene har fått stygge blikk over hele kloden siden 80-tallet, men likevel overlevd i over 40-år som ikonisk tilskudd til motefanatikernes garderober.  Selv om den ikke appellerer til alle, er den lille gruppen mer enn nok for å holde ikonet i live.