Christophe Boulmer

Via et visuelt formspråk og en tydelig identitet kan et merke kommunisere med sin målgruppe. Godt design kan dermed sier å skape en harmoni mellom brukeren og produktet. Vet vi forbrukere vårt eget beste i denne sammenheng? Blir vi rett og slett forført?

Det er tydelig at designprossesser forsøker å skape produkter som skal appellere til forbrukere, dermed oppnå økonomisk gevinst for et selskap. Denne kritikken av produktdesign som en viktig del av forbrukersamfunnets konsumfokus kan sies å være sann, men er den helhetlig?

Dette tredje blogginnlegget forsøker å knytte min ting (Technics SL-1200) opp til et designteoretisk tema. I forrige artikkel trakk jeg inn Tripp-Trapp stolen for å illustrere det man kaller funksjonalistisk design. Deretter ville jeg skille form som følge av funksjon fra form med et funksjonalistisk preg, særlig i den elektroniske musikkens produktlandskap. Ved å kåsere litt om det jeg tror er ALLE forbrukernes behov for å speile seg selv i produktene de omgås, er det tydelig at temaet som skal utforskes er smak -estetikkens rolle i en designprossess.

Tripp-Trapp-stolen, designet av Peter Opsvik og podusert av Stokke siden 1972, har et karakteristisk design man absolutt kan kalle funksjonalistisk. Her virker formen til barnestolen som et følge av funksjonen, med to justerbare plater som kan plasseres på en diagonal akse for tilpasse barnets størrelse og vekst. Kanskje det er det tidløse, eller "trendfrie" preget som gjør at stolen er like populær idag, da stolens form taler like godt til forbrukeren, snart et halv århundre senere. Dette uttrykket, strippet for all overflødig estetikk til fordel for funksjon, kan i forlengelse kalles minimalistisk. 

Tripp-Trapp stolen er et prakteksempel på det vi synes er et flott samspill mellom form og funksjon, men bygger et tilsynelatende funksjonalistisk uttrykk alltid opp under funksjonen? Går ikke fokuset på funksjonalitet via et visst formspråk det og, gjerne tilpasset forbrukergruppen det er rettet mot? 

Et halvt århundre etter det som av mange regnes som norsk designs gullalder, 50- og 60-tallet, blir norske møbelklassikere relansert av nye møbelprodusenter. I 2001 stiftes Fjordfiesta, med formål om å videreføre, utvikle og formidle norsk designarv. Sist i 2017, i regi av et samarbeid med Utopia Retro Modern og Rastad & Relling, relanseres klassikeren Bambi mod. 57 (bilde).

Fjoråret ser også stiftelsen av Eikund, som ved å kjøpe opp rettighetene til møbler som bl.a Fredrik Kayers Krysset, forsøker å sette enda mer oppmerksomhet på de norske møbelskattene. I et relativt ferskt intervju i Bo Bedre med mennene bak Eikund, stilles spørsmålet: "Hvorfor var det så mange danske møbelklassikere tilgjengelig på markedet, men nesten ingen norske?"