Som man kan se fra bildet, går vannet opp fra bakken mens barna leker på pumpen. Vannet blir så fraktet til et vanntårn, og beboerne i landsbyen kan komme og hente vann når de ønsker det.
Så hvorfor er denne pumpen et kroneksempel på et dårlig designet bistandsprosjekt?
En av de mest åpenbare feilene ved dette produktet var at barna, ifølge The Guardians utregninger, måtte «leke» i 27 timer per dag for å skaffe nok vann til de 2500 beboerne i landsbyen. Et regnestykke som selvsagt ikke går opp.
En annen faktor var at denne pumpen ble plassert ut i landsbyer med svært begrensede midler, og etter hvert som pumpen ble slitt og ødelagt, hadde de ikke ressurser til å vedlikeholde den.
Så da kan man spørre seg; blir nye produkter designet etter hvilke behov som finnes? Eller blir nye behov til fordi det kommer nye produkter?
Behovet for vann er et av menneskets primærbehov, og det finnes allerede utallige eksempler på vannpumper i verden. Det er derfor nærliggende å lure på hvorfor designerne tenkte at PlayPump ville revolusjonere verdens pumpetilbud. Det er vanskelig å forstå om designerne har designet noe de afrikanske landsbyene ønsker seg, eller om de selv har tenkt at lek og nytte burde kombineres.
Et annet spørsmål jeg føler det er viktig å stille er hvorfor designerne bak PlayPump har tenkt at afrikanske barn trenger et lekestativ for å leke. For meg vitner det om en ovenfra-og-ned-holdning, der man tror at barn i U-land ikke klarer å finne på leker selv.
Til slutt har vi den store elefanten i rommet: Gir ikke det ferdige produktet veldig dårlige assosiasjoner til barnearbeid? Og det på et kontinent som historisk sett har hatt samfunnsmessige problemer med utnytting av barn, samt sosiale tradisjoner som medfører en forventning om at barn skal jobbe tidlig, hjelpe foreldre og generelt utføre oppgaver som i den vestlige verden blir utført av voksne.
Prasad Boradkar er kanskje inne på noe når han sier at det å identifisere hvert minste mikrobehov hos forbrukeren lett kan føre til at man designer produkter som bare ender opp som marginalt bedre produkter enn det man har fra før (2010:169). Det er lett å mistenke at designerne bak PlayPump har overvurdert barnas behov for lek når de i utgangspunktet skulle designe et produkt som dekker et livsviktig behov. Den tradisjonelle vannpumpen har fungert for afrikanerne i alle år, så da vil jeg avslutte med å, på godt norsk, stille spørsmålet: If it ain’t broke, why fix it?
Kilder:
Boradkar, Prasad. Designing Things. A Critical Introduction to the Culture of Objects. London: Bloomsbury, 2014. Andre opplag.
Chambers, Andrew. Africa’s not-so-magic Roundabout. Publisert i The Guardian 24.11.2009
Logg inn for å kommentere
Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere