Enda flere ord om Hipstere

Uff, da sitter jeg igjen her torsdagskvelden og skriver.

I det forrige innlegget mitt skrev jeg om hvorfor Hipstere foretrekker tversoversløyfen ovenfor slipset. I det innlegget kom jeg innpå hvordan hipstere ser på resten av slipskledde mainstream samfunnet, hvordan sløyfen var fylt med en annen symbolikk og ble et alternativ til det etablerte.

Derfor tenkte jeg denne gangen å se litt på oppfattingen av Hipstere utenfra. Den påstanden jeg har lyst å diskutere er at hipstere er pretensiøse, snobbete og falske. Jeg skal redegjøre for den oppfatningen før jeg så vil gå ut i noe svevende filosofiske spørsmål. Jeg føler det er noen som missforstår hva en hipster er; og det kan godt hende det er meg.

Jeg tenkte å ta utgangspunktet i synet i denne artikkelen fra New York Times av Mark Grief fra 2010. http://www.nytimes.com/2010/11/14/books/review/Greif-t.html

I artikkelen ser Grief på Hipsterne og deres konsum valg, deres «smak», i lyset av teorien til Pierre Bourdieu. De fleste er sikkert kjent med Bourdieu (det er også på pensum, fra Designing Objects av Boradkar, side 149, om klasse og smak). Bourdieu så samfunnet som et hierarki, der individene ble plassert i hierarkiet etter hvor mye ressurser de var. Ressurser for Bourdieu var økonomisk kapital (penger) men også kulturell kapital (smak/livstil). Det Bourdieu fant ut med sin teori (og store kartleggende kvantitative arbeid) var at konsum preferanser fulgte av hvor i hierarkiet du var (og motsatt hvor i hierarkiet du var var avhening av hvordan du klarte å tilegne deg og opprettholde visse livstiler). Disse funnene har alltid deprimert meg, fordi de gir design og kunst en rolle i å markere og opprettholde et skiller mellom folk (som de påpeker i Designing Objects side 150). På en artig måte kan man si det blir hverdags propaganda! =)

I Griefs artikkel ser han Hipsterne som en gruppe mennesker som konkurrerer mot hverandre i et slikt hierarki. Og siden hipstere som gruppe ikke har så mye penger, mener de at denne kampen blir utkjempet med smak. Hipsternes konsum, deres jakt etter noe anderledes, noe rart, noe kult, «HiPT» er en syssel som skal gi status. Og statusen kommer gjennom å ha «oppdaget noe» .Hipsterne er altså drevet av konkurranse og konflikt med hverandre i like stor grad som med resten av samfunnet. Med dette synet kan hipsteres entusiasme for noe, som jojoer, sees på som kynisk trekk for dominans, at deres eksentriske smak er et ønske om å overgå alle oss andre. Grief mener det er derfor det er så smertefult å snakke om Hipstere, for alle de menneskene som praktisk talt er hipstere, fordi det blir en slags keiserns nye klær situasjon. «The attempt to analyze the hipster provokes such universal anxiety because it calls everyone’s bluff».

Bourdieu mente derimot ikke at folks preferanser, selv om de var styrt av bakgrunn, var falske. Gjennom oppvekst et sted i hierarkiet (barn av lærer, barn av arbeider, barn av bankdirektør) ville man bli disponert til å like noe og ikke andre ting. Bourdieu gav uttrykk for en viss determinisme i at din individualisme (og hvordan det viste seg i ditt konsum) var styrt.

Det er i ånden av å unnslippe Bourdieu's logikk jeg alltid har tenkt på Hipstere. Og jeg har alltid tenkt at Bourdieu muliggjorde hipsterdom fordi ved å påpeke hierarkiet og dets mekanismer skulle man klare å unnslippe det og bryte det ned. At hipsternes eksentriske valg og interesser var en måte å jobbe mot systemet, ved å motsette seg den smaken som var tilskrevet en. Og at det kan forklare hvorfor det billige og tacky er så synlig blant Hipsterkulturen, for når smakshierarkiet var brutt opp kunne man sette pris på alle ting. Hipstertingene kunne også være eksentriske fordi hvis du ikke konkurrerte i hierarkier, så trengte du heller ikke å tilegne deg den relevante kulturelle kapitalen.

Og at gjennom å gå igjennom en slik utprøving av alt mulig ville du finne det ekte og sanne som du faktisk brenner for.

Uff dette blir mer og mer bloggen til en angstfylt tenåring. Og kanskje dette ble litt svart hvitt. Men jeg syns det er veldig spennende det skille om Hipsterne faktisk brøt ned hierarkier eller bare lagde nye. Jeg syns i hvert fall det er veldig fascinerende å se og tenke over hvordan vi skal reagere på Bourdieu. Klarte hipsterne å frigjøre seg fra Bourdieu's verden? Er det mulig? Kan du noen gang ta et eget «fritt» smaks valg?

Før jeg slutter vil jeg bare nevne noe som hadde vært et lættis forskningsprosjekt. Alle vet jo at Bourdieu spurte folk om musikk og kunst og idrett osv. Men hva med porno? Jeg har veldig lyst å se på hvilke estetiske pornografiske uttrykk som de ulike klassene foretrekker. Kanskje er det et felt der Bourdieus logikk ikke spiller inn?

Sov godt og gud velsigne fedrelandet.