En drøm på skinner

Det finnes mange referanser til – og representasjoner av – nattog og sovekupéer i litteratur og film. Noen fremhever det eksklusive, som i Agatha Christies «Mord på orientekspressen», det eksotiske, som i Wes Andersons «Darjeeling limited», eller det nøkterne og begrensende, som i Agnar Mykles «Lasso rundt fru Luna.»

«Tross de skittengule, lakkerte veggene i kupeen, tross følelsen av kulde og ulidelig innestengthet, tross den nakne lyspæren i taket, tross de tre smale militært oppredde hvite sovekøyene i etasjesystem, tross det grå ekstra soldat-ullteppet som ligger presist sammenfoldet ved fotenden av hver køye, tross beklemtheten og den knugende redsel, vinner man likevel – mens man står og plasserer sine ting i kupeen – å beundre denne innredningskunst, denne utnyttelse av hver kubikkcentimeter plass.» (Mykle, 1958)

Jeg er interessert hvordan sovekupéen kan oppleves som en verden, og hva denne verdenen betyr for dem som trer inn i den. Gunnar M. Lamvik diskuterer i sin artikkel «A Fairy Tale on Wheels» hvordan den amerikanske bilen, for Amcar-entusiaster er det bærende elementet i en verden som eksisterer på et annet nivå, som har mytologiske kvaliteter, slik Lamvik beskriver det. På tross av at det er vesentlige forskjeller i måten den amerikanske 50-tallsbilen fungerer som symbol i Amcar-entusiastenes verden sammenlignet med hvordan en sovekupé fungerer som symbol for en hvilken som helst passasjer, er det i Lamviks tekst begreper og måter konseptualisere opplevelsen av farkosten (bilen) på, som har overføringsverdi.

For å forklare hvordan bilen kan fasinere og ha magnetisk tiltrekningskraft, mener Lamvik at en må se på bilen som maskin, og dermed hvordan menneskets relasjon til maskinen er. Her tar Lamvik den tyske filosofen Gehlen (1980) og hans konsept «resonansfenomen» til hjelp. Det innebærer at Maskinen  har egenskaper en kan tenke på som menneskelige, med mekanisk skjelett, slanger til årer og olje til blod. Mennesket ser oss selv i maskinen, og dermed oppstår en slags identifikasjon, eller et «resonnansfenomen».

Om en bruker dette konseptet for å se på menneskets forhold til sovekupéen, er det første jeg tenker på at sovekpéen er en del av et hele, av ei vogn, i et tog. I motsetning til bilen, hvor den enkelte styrer og bestemmer tempo og når det skal stoppes, er en som passasjer i sovekupéen i toget prisgitt lokføreren og rutetabellen. Resonansen en kan oppleve fra sovekupéen i toget vil altså være fra noe kollektivt, noe større enn det individet kan råde over sjøl.

 

 

Publisert 23. feb. 2018 10:11 - Sist endret 23. feb. 2018 14:54
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere

About-image

Denne bloggen

Dette er bloggen til emnet KUN2201/4201 Designkultur: Ti ting. Her skriver studentene om sine selvvalgte gjenstander og hvordan disse kan forstås i et designkulturelt perspektiv.