Nattoget som myte

I en passasje sier Hatterud at kulturradikaleren har «føtter, ikke røtter», som en del av forklaringen på hvorfor denne gruppa ikke lar seg fenge av «råning».  Folk som kan kategoriseres som kulturradikale har i følge Hatteruds resonnement en forkjærlighet for for reisa, som et middel for personlig utvikling. En reiser land og strand for å finne seg sjøl. Denne formen for livsutfoldelse har imidlertid fått et kraftig skudd for baugen i de seinere åra. Reising innebærer co2 utslipp, og dermed representerer reisa nå et dilemma for kulturradikaleren, som gjerne har sterk miljøbevissthet. Hvordan forene identiten som reisende med holdbar miljøetikk?

For noen blir svaret toget, og på lange reiser nattoget, helst i sovekupé. Jeg har registrert mange ytringer som framhever fordelene ved å ta nattoget. Ikke bare pekes det på at det er et miljømessig stuereint valg, det fortelles også om hvordan nattoget er noe mer. Det er en opplevelse som gjerne utvider virkeligheten en smule. Jeg fant blant annet dette sitatet hos en skribent som skriver nostalgisk om nattoget:

 «Jeg skal snart igjen reise med nattog over fjellet, for første gang på lenge. Jeg skal gjenoppleve det magiske ved å sovne inn og sove gjennom natten til akkompagnement av toghjulenes rytmiske slag mot skinneskjøtene, der slike fortsatt finnes. Jeg reiste ofte på denne måten i tidligere tider.»

Jeg ønsker å se på hvilken myte nattoget og sovekupeen bærer med seg. Gjennom semiotisk analyse vil jeg undersøke hvilken mening sovekupeen har for oss i dag, og hvorfor og på hvilken måte sovekupeen har en slik mening.