En koffeinfri latte med soyamelk, per favore.

Espresso i små kopper til å helle rett ned mens man står er den eneste måten man drikker kaffe på i Italia. Og man drikker ikke kaffe senere på dagen, i alle fall ikke en svær cappucino etter middag...,-da ser italienerne rart på deg. Så hvordan har det blitt til at de italienske kaffedrikkene skal serveres i pappkrus for å drikkes overalt gjennom hele døgnet? Det er jo strengt tatt en merkelig trend som ikke har noe med den italienske kaffekulturen å gjøre.  

To-go fenomenet starter i USA . Det var 7Eleven på 60 tallet som introduserte kaffe til å ta med seg i engangskopp, men det er ikke før Starbucks etablerer seg på 80-tallet at to-go kulturen slik vi kjenner den i dag tar form. Styreformann i Starbucks Howard Schultz hadde en visjon om å gjenskape den romantiske italienske kaffeopplevelsen i USA. Han  ønsket å etablere et sted hvor kaffen spilte hovedrollen og sendte en delegasjon med utskremte medarbeidere til Italia for å la seg inspirere av italienske kaffehus. Og det varer ikke lenge før amerikanerne kjøper mindre og mindre vanlig kaffe. I stedet drikker de cappucino, lattes, cafe mochas og andre spesielle kaffedrikker som ofte inkluderer en skumtopp. Men siden kundene verken vil sitte eller stå for å drikke den, men ta den med seg,- utvikles engangskoppen og engangslokket slik jeg beskrev i mitt forigge innlegg. 

"We've always been a nation on the go, on the run, in a hurry, and since the Boston Tea Party, we have been fueled primarily by coffee in that rush to wherever we're going, so it's really quite natural that we would want coffee to go." Skriver Mark Pendergrast i sin bok om kaffehistorie Uncommon Grounds: The History of Coffee and How It Changed Our World.  

Og det kommer stadig nye "kaffedrikker", laktosefrie og koffeinfrie drikker som ikke har annet til felles med sine italienske slektninger enn at de går under navnet "Latte". Noe som tydelig viser at kaffedrikkingen kanskje ikke alltid handler om kaffe, men følger andre typer trender som har med livsstil å gjøre. 

Som jeg ser av mesteparten av pensum, beskrives eller problematiseres gjenstandene vi utdyper gjennom et retrospektivt perspektiv. Vi ser bakover stort sett. Tingene beskrives ut i fra hvem som har brukt dem og hvem som har tatt gjenstandene til seg og utviklet dem. Design handler om funksjon og estetikk selvfølgelig, men også om dype følelser i mennesket. Om trender og hva slags signaler vi mennesker sender ut til hverandre. Hvem vil vi være?

Når vi ser katastrofale miljøkonsekvenser av overforbruk og livsstil, er det da designernes oppgave å se mot løsningene og vise oss en annen vei?