Fra vannvogna til The Java Jacket

Engangskoppen så i utgangspunktet dagens lys som løsningen på et stort problem; nemlig bakterier og smitte. 

I årene etter den amerikanske borgerkrigen var alkoholisme blant arbeiderne en økende sosial utfordring, noe som ledet frem til en periode  med totalforbud mot alkohol på begynnelsen av 1900 tallet. Den nøkterne regjeringen satte inn massive tiltak for å få folk til å drikke vann. 

Innlagt vann var ikke vanlig på denne tiden, og for å kunne tilby vanndrikking som et alternativ til øl og sprit, ble det satt opp fontener rundt i byene og kjørt rundt med store vogner som inneholdt tanker med vann. Derav det edruelige uttrykket " Å være på vannvogna.."

Vannvogna parkerte på et hjørne og annonserte gratis vann til forbipasserende. En bøtte i tre eller et tinnkrus ble sendt rundt, og alle som ville fikk drikke seg utørste.  Felleskruset ble betraktet som en helt naturlig ting, så lenge man ikke visste om bakterier... 

Men omtrent samtidig med vannvogna vokser bakterieteorien frem, og en mann ved navn Lawrence Luellen ble svært frustrert over den åpenbare helserisikoen ved at så mange benyttet seg av en felles kopp. I 1907 tok han patent på en papirkopp ( som på dette tidspunktet minnet mer om en papirpose) som kunne deles ut til hver enkelt og kastes etter bruk. Engangskoppen for vann var et faktum og Luellen kalte den for "The Health Cup".  

Så kom spanskesyken i 1918. Denne epidemien drepte nesten 150 millioner mennesker, eller hvert tjuende menneske på jorda. Plutselig var redselen for de usynlige bakteriene helt reell og engangskoppen var kommet for å bli. 

På 30-tallet florerte det med ulike typer engangskopper, og i 1933 sendte Sydney R.Koons inn en patentsøknad for en engangskopp med håndtak som kunne settes på. I 1936 fant Walter W. Cecil opp en engangskopp med integrert håndtak som skulle forestille et krus. Nå kunne man også drikke varme drikker av engangskoppen. I 1950 årene var det å drikke kaffe i engangskrus vanlig og oppfinnerne prøvde stadig å forbedre funksjon og utseende, og ønsket å finne nye løsninger og forbedringer på koppen. Det  ble også eksperimentert med ulike blandinger av polystyren som et alternativ til papp på 1950 tallet.  Polystyren er hard termoplast som er billig å produsere. Og etter hvert ble disse skumplastaktige koppene mer og mer foretrukket.  

Engangskoppens gullalder er likevel 1960 tallet, hvor 7 Eleven introduserer kaffe til å ta med seg, noe som viser seg å være svært populært og raskt sprer seg til kaffebarer og kiosker over hele USA. Samtidig begynner engangskoppene også å få oppmerksomhet for sin estetiske utforming. Leslie Buck designer den ikoniske "Anthora-koppen"med greskinspirert mønster og påskriften "We are happy to serve you", denne koppen blir en del av dagliglivets rekvisitter i New York på 60-70 tallet.  

Siden kommer kopper med  med avtagbare engangslokk, og italienske kaffedrikker gjør sitt inntog. Da må lokkene utbedres for å få plass til skumtoppene, og atter nye lokk må skapes for å få plass til nesa når man drikker. Stadig nye forbedringer må til, og lokket "The Solo traveler lid" får i 2005 egen plass i den permantente samlingen MOMA, the museum of modern art i New York på bakgrunn av sitt funksjonelle design.  

Plass i samlingen til MOMA har også the Java Jacket fått. The Java Jacket oppsto i likhet med selve engangskoppen som løsningen på et problem. Jay D.Sorenson sølte i1991 varm kaffe på seg selv i bilen da han skulle levere datteren på skolen, og ønsket å lage en sikrere kopp. Han skapte The Java Jacket som er en koppholder i forsterket papp som isolerer koppen for varme og gjør den enklere å holde når kaffen er kokende. Denne blandingen av oppfinnelse og design ble en braksuksess, og selges den dag, custom made med din egen logo på, i det kvanta du måtte ønske.  

Vi har blitt utfordret til å lete etter gode problemstillinger og aktivere pensum for å skrive om vår ellevte ting. Den kommende semesteroppgaven skal ikke være en deskriptiv fortelling om tingens historie, likevel føles det naturlig å ta utgangspunkt i begynnelsen og sette engangskoppens historie i en sammenheng for å kunne problematisere fremtidens kopp; nemlig gjenbrukskoppen. Gjenbrukskoppen dukker også opp som en problemløser, som et motsvar til et massivt forurensningsproblem. Men er den egentlig mer miljøvennlig enn engangskoppen? og hva skal til for at vi skal tenke annerledes og skape nye vaner? Er det mulig å endre forbrukernes adferd gjennom design, slik at vi blir flinkere både til å resirkulere og gjenbruke?