Henrik Bull - møbelarkitekt

Disse gjorde seg gjeldende også i Norge, hvor man så en oppblomstring av kunsthåndverk, og en interesse for møbler blant både kunstnere og arkitekter. At arkitekter tegnet møbler var i og for seg ikke noe nytt. Gesamtkunstwerket hadde lenge vært idealet, og arkitektutdannelsen omfattet et betydelig fokus på både interiør og møbler. Bulls monumentale bygninger i Oslo er alle prakteksempler på dette, og at han var formgiver av hver minste detalj understrekes av hans design for Lohengrin-sjokoladen, i anledning Nationaltheatrets åpningsforestilling. Det som var nytt, var at det nå ikke lenger kun var spesialdesignede praktverk som vekket interesse, men også møbler for massene.

Henrik Bull ble aldri en designer av masseproduserte møbler, men han designet etter hvert flere møbler som ikke var tiltenkt en bestemt bygning. Disse står igjen som sentrale objekter i norsk designhistorie, og flere finnes i Nasjonalmuseets samling, i tillegg til enkelte eksemplarer i samlingene til institusjoner som the Victoria & Albert Museum i London, og Musée des Art Decoratifs i Paris. Han stilte ut møbler i Stockholm i 1897, og i Paris i 1900. På sistnevnte utstilling ble han premiert med gullmedalje for sitt spisestuemøblement i dragestil.

Bulls variant av dragestilen vakte stor oppsikt internasjonalt, og har blitt omtalt som første gang Norge gjorde seg internasjonalt bemerket i designhistorien. Dette kan henge sammen med at han fikk til å forene de internasjonale tendensene fra Art Nouveau med tydelig norske motiver. Det er interessant hvordan oppmerksomheten internasjonalt var rettet mot det lokale særpreget, samtidig som han hjemme i Norge ble møtt med uvilje i møte med samtidens nasjonalt orienterte formgivere. Han ble av disse sett på som en internasjonalist, ifølge arkitekturhistoriker Christian Norberg-Schulz. Samtidig kan man ikke unngå å lure på hvor stor rolle hans egen personlige stil spilte. Norberg-Schulz peker på at Bulls styrke fremfor alt lå i evnen til plastisk modellering og integrasjon. Dette passet godt sammen med Art Nouveau-tendensene, spesielt interessen for linjen. Han mistet imidlertid fotfeste med den klassisistiske bølgen. På tross av flere store prosjekter i nyklassisistisk stil, har ingen av disse stått tidens tann som hans tidligere arbeider. Verkene som står igjen i dag er en djerv syntese av hjemlig og fremmed, drevet frem av en sterk formvilje.