I Fashioning Value - Undressing Ornament, 2015, undersøker Femke de Vries hvordan materielle objekter stadig har fått nye lag av ornamentikk, noen fysiske, andre i form av verdier, ideer eller mening. Som tittelen røper, har De Vries motebakgrunn. Jeg vil også se på et eksempel fra kontemporær mote i dette blogginnlegget.
Et knudrete, ujevnt, klumpete, rått, solid, lyst, blankglassert beger, en kopp eller bolle - er den laget av et barn? Eller kanskje den er laget av en kunsthåndverker? Denne keramikkgjenstanden er ikke dreiet, den er bygget, eller formet ved å dytte, dra, hule ut og klemme leiren på plass. Den er helt flat under, stabil, brukbar som te- eller kubbelysholder, saltkar, tacobolle til koriander eller hakket løk, eller som borddekorasjon. Sidene er passe tynne, passe gjevne i tykkelse. I undersiden er initialene ABC presset inn med noe skarpt mens materialet fremdeles var formbart.
Jeg ble introdusert til Soetsu Yanagi og hans bok The Unknown Craftsman - a Japanese Insight into Beauty av en godt kjent “craftsman”, veveren Franz Schmidt, for litt mer enn et år siden. Boken ble først utgitt på engelsk i 1972 som en samling tekster av Yanagi som spenner seg over en lengre tidsperiode. Denne bloggposten er et forsøk på å tilnærme meg teksten og se den opp mot mer generell designteori som presentert av Mads Nygaard Folkemann i Designkultur - Teoretiske Perspektiver på Design
Glatte, perfekte produkter spyttet ut av en maskin på uforklarlig vis. Det var resultatet vi strebet etter som designstudenter på slutten av 2000-tallet. Plaggene skulle se fabrikklaget ut, alt annet kalte vi student-aktig, uprofesjonelt, hjemmelaget. Fabrikken fremstod som et nærmest mytisk sted fult av perfekt kalibrerte og spesialiserte maskiner som aldri gjorde feil.
Dette er bloggen til emnet KUN2201/4201 Designkultur: Ti ting. Her skriver studentene om sine selvvalgte gjenstander og hvordan disse kan forstås i et designkulturelt perspektiv.
