Hånden, Amatøren og Designeren

     Jeg tror mange av oss trodde at syfabrikkene allerede var robotisert, helt fri for menneskelige feil, som fabrikkene i Kurt Vonnegut, Pianomaskinen (1952). Vi prøvde så godt vi kunne å etterligne fabrikk-finish, standardiserte løsninger, kompliserte sømmer. Vi jaktet etter hanger-appeal. Sporene etter hånden som hadde merket, klipper, sydd, presset og formet plaggene skulle dekkes til så godt det lot seg gjøre. Det var ikke tilvirkingen eller håndverket som var viktig, det var designet, ideene bak, verden skapt rundt produktet.

     Da jeg var 18 år gammel, ute i min første praksisperiode hos en designer husker jeg er råd jeg fikk: “Aldri la deg avbilde ved en symaskin.”  Jeg blir mer og mer observant på at disse holdningene bor i meg og hvordan de farger måten jeg har forholdt meg til min praksis som klesdesigner. Det å sy og konstruere klær er det jeg kan best, men det underspilles til fordel for roller som forretningsmann, designer, designlærer, til og med kunstner. Fremdeles idag svarer jeg når vi blir spurt om vi syr klærne selv “åhh, neida, de lages på fabrikker i Litauen, vi lager bare noen vanskelige showpieces og eksperimentelle prototyper på studio…” Sannheten er at “fabrikken” er to voksne Litauiske damer som jobber sammen på 20 kvadratmeter. Jeg er som oftest der sammen dem og utvikler nye mønster, hjelper å klippe, tar beslutninger underveis og storkoser meg i kollegial samstemthet som lett erstatter  det faktum at vi ikke har noe felles språk.

     Yrkesstoltheten er der, i det trygge rommet hvor alt handler om håndverket vårt. Den følelsen kjenner jeg sjelden i den norske hverdagen. Status og stolthet rundt de tekstile håndverksfagene er systematisk bygget ned i Norge. Det var aldri en statusjobb å å veve eller spinne på fabrikkene langs Akerselva. Få protesterte når fabrikkene ble lagt ned, flagget ut, og behagelige kontorjobber tok plassen. Etterhvert forsvant konfeksjonsindustrien også, og med det skjedde også en avlæring. Bare et par generasjoner kom og gikk før ingen lenger følte seg særlig gode på å sy klær. Tidkrevende var det også, og Poco Loco og Bik Bok var ikke særlig dyrt.

     Broen er smuldret bort og historien stort sett glemt sammen kunnskapen. Da dukker de opp, den glade amatør lager re-design og finner mening i en digital, passivisert tilværelse gjennom gjenoppdagelse av oppgaver for hendene annet enn å scrolle på en skjerm og bære handleposen inn og søppelposen ut. D.I.Y. bølgen skyller over oss. Det er en Youtube tutorial for alt. Lærlingene mine på studio sjekker youtube før de spør om hjelp. Selvlærte hobbyister holder dyre kurs for instagramfølgerne sine. Er dette et resultat av doomsday prepping? Selvbergingsinstinkt satt i system. Klimaendringene er et faktum og vi har fått beskjed om at overforbruket må stoppes.

     Vi har hatt selvbrygging og symesterskap, surdeig, urbant landbruk og Skappelgenser en stund allerede. Jeg observerer en vending mot denne individsentrerte, I can do it, materialbaserte, hobby-estetikken også i det profesjonelle designsegmentet. Et kort oversiktsblikk på de siste 5 årgangene av utstillingen “Norwegian Presence”, et samarbeid mellom DogA, Klubben og Norwegian Crafts på møbelmessen i Milano, gir indikasjoner på en utvikling mot et D.I.Y.-uttrykk og en sammenblanding av kategoriene håndverk og design i utvalget.

     I designkatagorien stilte Stine Aas i 2018 ut en stol “Frame” med alle indikasjoner på masseproduserbar, industrideseignperfeksjon. I 2019 var hun tilbake med lampen “Alter”: “Alter lamps are made from a single sheet of aluminium that has been hammered against a shape to create a shade that seamlessly emerges from a flat starting point. This creates a shifting appearance inthe aluminium, introducing a human touch to the design. By altering the material by hand, an element of unpredictability is introduced, making each lamp unique.” fra beskrivelsen på utstiilingshjemmesiden.

     I 2018 utgaven av utstillingen finner vi også en stol, denne gangen i håndverkkategorien. “Wood Clay Chair No.3” av Sigve Knutson bærer ingen preg av det glatte, serieproduserte. Denne teksten følger med på hjemmesiden til utstillingen: “…hand-made sculptural objects intended to showcase the inherent properties of their materials and hark back to humanity’s earliest relationships with materials and making.” Det formmessige uttrykket er tydelig organisk, tydelig drevet av materialets egen kvalitet og begrensning, som om naturen selv har formgitt objektet. Denne stolen føles ikke designet, den har vokst frem, oppstått gjennom lek og eksperimentell utforsking.

     Et objekt med formmessig slektskap er i 2019 å finne i designkategorien, Henrik Ødegaard sin benk “Slurp” har en tydelig formulert konseptuell fremgangsmåte: “…they explore how much matter is required for an object to become a thing, and what happens when matter is left out. The objects are made only of materials that the designer had available at the time of construction, and their sizes are dictated accordingly. The knots and weaknesses in the raw material wood have determined the various holes and deformations in the final form.”

     Hånden er tydelig tilbake i verket. Har dette ledet til at håndverkeren har fått fornyet status som life-style coaches og guruer for lykkelige liv i balanse med naturen og ressursene rundt oss? Fra mitt ståsted ser jeg andre resultater. Ønsket og fascinasjonen av å gjøre det selv, vise frem det uperfekte og menneskelige, et sterkt fokus på individualisme og egenutrykk har resultert i at en håndverksmessig underutviklet stil har fått spillerom. Designstrategier som har med avlæring, konvensjons- og tradisjons-løshet, happy accidents og friheten i det utrenede og umiddelbare blir høyt ansett som portaler til tettere forhold til naturen, materialene og hånden, uten mellomledd av ekspertise og unødig foredling.