Å forvirre verden

Jonathan Swift ga i 1726 ut boken Gullivers reiser, som raskt ble en braksuksess. Den består av en rekke reiseskildringer, gjengitt av den fiktive Lemuel Gulliver til forfatteren Swift. Den mest kjente av reisene er utvilsomt reisen til Lilleputt, som etter mange dramatiseringer har blitt synonymt med verket. De seks andre reisene har blitt satt i skyggen.

Gullivers reiser ga i sin originale utgave alle tegn på å være en virkelig historie. Forfatteren skal ha hatt det mektig gøy med bløffen sin, da de mange godtroende reagerte i alle retninger. Blant dem er Robert Loxley, den sentrale skikkelsen i Mordet på Lemuel Gulliver. Loxley er besatt av tanken på at Swifts bok er en sann historie, og dokumenterer selv sitt forsøk på å avdekke sannheten. Loxley etterlater et manuskript, «Loxley-papirene», som forfatter og forteller Edgar Burås går etter i sømmene. Burås sin bok er et dobbelt narrativ: om den Gulliver-besatte Loxley og om den Loxley-besatte forfatteren som følger hans fotspor nesten tre hundre år senere.

Men Gulliver eksisterer ikke. Det gjør heller ikke Robert Loxley. Altså leser vi en fiktiv beretning om undersøkelsen av en annen fiktiv beretning, som igjen er en undersøkelse av en bestselgende (og fiktiv) beretning. Slike metanarrativer er festlige for undertegnede, selv om det kan gi hodepine å kartlegge de ulike litterære forholdene.

Også Edgar Burås er en fiksjon. Forfatteren skriver under et pseudonym, og er etter forlagets omtale å dømme et kjent navn i virkeligheten. Mulig han/hun til vanlig skriver fra krimleiren, da Mordet på Lemuel Gulliver inneholder mye mystikk, utbredt med godt tempo og med en forkjærlighet for den engelske landsbygda. Uansett identitet har forfatteren lagt opp til en tvetydig fortelling, hvor man aldri kan være sikker på at man ikke blir holdt for narr.

Festlig fan-fiction

Lemuel Gulliver er i denne boken like virkelig som Loxley, og det er mordet på ham som er gulroten for leseren. Men mordet er et karakterdrap så vel som et «ekte» mord. Gulliver, Loxley og Swift utgjør et trekantdrama, og Burås lager fornøyelig satire av konfliktens forløp.

Informative tekstbokser er ispedd vekslingen mellom Loxleys historie og den nåtidige fortellerens opplevelser i Newark-on-Trent. Her settes begge fortellingene i lys av en mytologisk og litterær historie om en hul jord og dens underjordiske riker. Disse boksene bidrar til en bedre forståelse av Gullivers reiser, men fremstår som distraherende innslag i denne fortellingen.

Romanen inneholder også kjennetegn på mysterie-sjangeren (forlagets omtale om en «gripende kjærlighetshistorie» er en latterlig overdrivelse), og den virker den nærmest parodisk der den strekker seg fra saklig dokumentar til pulp-ete krim. Med Mordet på Lemuel Gulliver får man verken det ene eller det andre. Men får i stedet en bok som overskuer og kommenterer flere sjangre, samtidig som den selv er en øvelse i tvetydighet. I bokens kjerne ligger en leken og satirisk røverhistorie om besettelse og litteraturens evne til å villede.

Swift skrev i utgangspunktet Gullivers reiser «for å forvirre verden, heller enn å underholde den». Burås (eller hvem han nå egentlig er) har forsøkt å underholde med et forvirrende verk. Det lykkes han med, tross bokens springende fokus.