Å kartlegge den norsk-pakistanske skjønnlitteraturen

I 2021 var det femti år siden de første pakistanske innvandrerne kom som gjestearbeidere til Norge. Våren 1971 ankom 600 pakistanere landets hovedstad, og utover sommeren fulgte flere hundre etter. Avisene beskrev tilflyttingen til Oslo som «pakistanerflommen», og de pakistanske innvandrerne ble omtalt som «fremmedarbeidere». De neste årene valgte stadig flere pakistanere å etablere seg i Norge permanent, og de representerte lenge den mest tallrike gruppen blant de nye arbeidsinnvandrerne.

Romanen Pakkis, utgitt i 1986 og skrevet av Khalid Hussein, blir gjerne omtalt som den første norske innvandrerromanen. Boken var dessuten også den første norskspråklige romanen skrevet av en forfatter med pakistansk bakgrunn, og ble lenge stående som den eneste i sitt slag. I kjølvannet av utgivelsen ble spørsmålet om hvor det ble av oppfølgeren til Pakkis stadig gjentatt i den litterære debatten. Det tok imidlertid ti år før den neste boken skrevet av en norsk-pakistansk forfatter skulle finne veien til bokhyllene. Izzat – for ærens skyld, skrevet av Nasim Karim, ble utgitt i 1996.

Siden den gang har norsk-pakistanske forfattere stått bak en rekke utgivelser, flere skjønnlitterære og en betraktelig større andel sakprosa. I min masteroppgave «Fremmed ute, fremmed hjemme». En litteratursosiologisk undersøkelse av norsk-pakistansk skjønnlitteratur (2022) ønsket jeg først og fremst å undersøke den norskspråklige skjønnlitteraturen, skrevet av norsk-pakistanske forfattere, og som i de fleste tilfeller på en eller annen måte behandler tematikk eller handling som dreier seg om det norsk-pakistanske miljøet. Da jeg skrev masteroppgaven, kunne jeg føre opp atten skjønnlitterære verk av norsk-pakistanske forfattere på litteraturlisten min. I løpet av bokhøsten 2022 kunne man tilføye to nye bøker på denne listen: Zeshan Shakars roman De kaller meg ulven og Sarah Zahids diktsamling Bjørnholt vgs. De sistnevnte utgivelsene understreker hvordan den norsk-pakistanske litteraturen, til tross for å være en relativt ung litteratur, stadig er i bevegelse og utvider seg.

I forkant av arbeidet med masteroppgaven hadde jeg lest flere av bøkene i utvalget mitt, og hadde et inntrykk av at de norsk-pakistanske forfatterne ofte skrev om beslektede temaer og motiver og at de portretterte karakterer som liknet hverandre. Hvorfor hadde de så mange fellestrekk? Kunne det stemme at likhetene faktisk var til stede, eller skyldtes min oppfatning visse fordommer jeg bar på? Det kunne virke som at likhetene dannet grunnlaget for visse konvensjoner for den norsk-pakistanske skjønnlitteraturen. Før jeg kunne gå i gang med å besvare disse spørsmålene måtte jeg først forsøke å kartlegge alle bøkene. Hvem er de norsk-pakistanske forfatterne og hva skriver de om? På hvilken måte kommer den norsk-pakistanske identiteten til uttrykk i deres romaner, barne- og ungdomsbøker, noveller og dikt? Tilpasser de bøkene sine til spesifikke målgrupper? Det kan riktignok argumenteres for at ikke alle forfattere i mitt utvalg vil identifisere hverken seg selv eller sitt forfatterskap som «norsk-pakistansk». Til tross for dette har jeg ansett uttrykket som nyttig i lys av oppgavens tematikk, og for lettere å kunne samle under ett den gruppen forfattere og litteratur som jeg har ønsket å undersøke.

I flere av bøkene jeg har undersøkt, ligger det innbakt en implisitt forventning om at karakterene må bestemme hvilken kultur de foretrekker eller opplever sterkest tilhørighet til. Som leser kan man spørre seg om det ikke skulle være mulig for dem å være begge deler, både norsk og pakistansk samtidig? I The Location of Culture (1994) argumenterer den indiske litteraturviteren Homi K. Bhabha for at den dobbelte identiteten, typisk for hovedpersonene i mitt utvalg, kan forstås som en form for kulturell hybriditet, og som en slags forhandling mellom to kulturer. Bhabha skriver følgende: «The social articulation of difference, from the minority perspective, is a complex, on-going negotiation that seeks to authorize cultural hybridities (...)». Han mener at tydelige avgrensninger mellom nasjonale kulturer er unaturlige, og hevder at: «The very concepts of homogenous national cultures, the consensual or contiguous transmission of historical traditions, or ‘organic’ ethnic communities – as the ground of cultural comparativism – are in a profound process of redefinition».

I Å lese verden (2019) skriver Tonje Vold at kulturer aldri vil være komplette enheter, og at det alltid vil «ligge splittelser, uro og motsetninger innbakt i dem». Bhabha mener derfor at i mellomrommet mellom to såkalte «fixed identifications» fra forskjellige kulturer, vil det oppstå muligheter for en kulturell hybriditet som «entertains difference without an assumed or imposed hierarchy». Det er i forlengelse av dette Bhabha introduserer ideen om en transkulturell tredje kultur, eller et «Third Space». Ifølge ham er det i dette motstridende og ambivalente rommet alle kulturelle systemer og meddelelser blir konstruert. Det er dessuten i dette området man ser forhandlinger mellom ulike kulturer, nasjonaliteter og andre fellesskap, skriver Vold.

At både unge og voksne med minoritetsbakgrunn opplever at de har en splittet identitet er ikke noe nytt, og da Khalid Hussain skrev Pakkis, satte han ord på noen bekymringer som nok fremdeles vil være gjenkjennelige for deler av den norsk-pakistanske befolkningen. Kanskje det likevel vil være fruktbart å forstå den norsk-pakistanske identiteten slik Bhabha beskriver den? Kontrastene mellom den norske og den pakistanske kulturen vil kanskje ikke oppleves som like sterke av de kommende generasjonene norsk-pakistanere? Thomas Hylland Eriksen skriver i Kulturforskjeller i praksis (2020) at den pakistansknorske væremåten har et «umiskjennelig norsk preg», og at den yngre generasjonen i innvandrergrupper vil være mer assimilert enn foreldregenerasjonen.

Vendingene i den nyere litteraturen, der den norsk-pakistanske identiteten ikke nødvendigvis står i sentrum av handlingen, eller utgjør kjernen av konflikten, kanskje særlig representert av forfattere som Zeshan Shakar, Shazia Majid, Iram Haq og Sarah Zahid, kan tyde på at den norsk-pakistanske skjønnlitteraturen befinner seg i en slags brytningstid. Men som Khalid Hussain skriver i forordet til nyutgivelsen av Pakkis (2021): «Forandring tar tid». Hvordan den norsk-pakistanske skjønnlitteraturen vil utvikle seg i årene som kommer, gjenstår å se.

Etterspill i avisen

Etter fullførte masterstudier fikk jeg i høst en hyggelig henvendelse fra en journalist i Morgenbladet. Avisen jobbet med en større sak om norsk-pakistansk litteratur for sitt Bokekstra. Kunne jeg tenke meg å stille til et intervju, og ønsket jeg å stå oppført som en kilde i hovedartikkelen deres? Jeg takket selvsagt ja, og i saken som til slutt sto på trykk 18. november refererer journalistene innledningsvis til min masteroppgave, og presenterer deretter min forskning og flere av mine funn underveis.

Morgenbladets artikkel «Norsk litteraturhistorie fra ‘Pakkis’ til Zeshan Shakar» kan leses her. 

Intervjuet med meg kan leses her.

Irtiqa Butt