I det 20. århundret utfordret avantgardekunsten synet på hva kunst kunne og burde være. Oppmerksomheten mot verkets egenskaper ble supplert med en sterkere oppmerksomhet mot kunstens performative aspekter. Happening, performance, installasjon, ready made, collage, og andre kunstformer, bidro til å flytte oppmerksomheten mot det sosiale livet som kunsten både er en del av og bidrar til å skape.
I de siste 20 årene har det sosiale stått sentralt både i den filosofiske estetikken og kunstkritikken. Teoretikere har snakket og skrevet om en performativ vending (Fischer-Lichte), en relasjonell vending (Bourriaud) og en sosial vending (Bishop). Og man har vært opptatt av hvordan kunstens deling av det sanselige bidrar til å etablere både grenser og fellesskap (Rancière).
På dette emnet skal vi lese og diskutere noen sentrale bidragsytere til den nyere estetikkens forsøk på å forstå kunstens sosiale og politiske funksjoner.
Vi forsøker å tenke kunsten som et møtested som muligjør både bekreftende og antagonistiske fellesskap, og som utforsker hva fellesskap kan være. Med Roland Barthes spør vi også om det er mulig å tenke seg et fellesskap bestående av folk som søker ensomhet. Et sentralt spørsmål er i hvilken grad kunst kan betraktes som et kontinuerlig eksperiment med hva det vil si å leve i et demokrati der ulike perspektiver brytes mot hverandre.
Noen av de sentrale tenkerne vi skal diskutere er Jacques Rancière, Hannah Arendt, Nicolas Bourriaud, Roland Barthes og Claire Bishop (Se pensumlisten). Vi vil også diskutere samtidskunst, musikk, litteratur og nye medier.