Intertekstualitet er studiet av tekstlige forbindelser og grenseoppganger. Alle lesere har opplevd at en tekst, eller noe i teksten, minner om en annen tekst. Men hvordan snakker vi om forholdet mellom slike tekster på en faglig måte? Hvilke begreper skal vi bruke for å beskrive repetisjoner, forskjeller og likheter mellom litterære tekster? Hvor går grensene mellom sitat, allusjon, topos og plagiat? Og hva gjør vi som fortolkere når deler av én tekst synes å dukke opp i en annen tekst – som også har en annen kontekst? Leseren som tror hun leser et autonomt litterært verk kan plutselig oppdage at hun må avkode et sammensurium av mer eller mindre synlige tekstlige forbindelser, allianser, forskyvninger og polemikker for å skjønne hva som foregår. «Til tross for at det er umulig å kartlegge alle disse relasjonene, utgjør de en avgjørende forutsetning for språklig meningsdannelse,» heter det i Litteraturvitenskapelig leksikon (2007, s. 100).
Høstens teorikurs tar for seg slike problemstillinger i et historisk perspektiv. Vi tar utgangspunkt i tidligere tiders forestillinger om imitatio (litterær etterligning) og tradisjon, før vi vender oss mot Bakhtins begrep om den dialogiske teksten og Kristeva og Barthes’ poststrukturalistiske begrep om intertekstualitet. Vi ser på strukturalismens forsøk på å kartlegge tekstens overskridende sider, og ender opp i dagsaktuelle, multimediale feider om resepsjon, adaptasjon og appropriasjon. Underveis utforsker vi spørsmål om hva det vil si å være original i en intertekstuell verden, om poetisk minne, og om hvordan litteratur skaper litteratur. Den intertekstuelle teksten er en tekst som krysser grenser: mellom bøker, forfatterskap, sjangre, medier og kulturer. Men kan
teksten noen gang reise for langt? Finnes det intertekstuelle tabuer?