Litteratur og psykoanalyse

Psykoanalysen har alltid hatt stor affinitet til litteratur. Sigmund Freud var selv opptatt av litteratur, og betraktet skjønnlitterære forfattere som sine "verdifulle allierte". Språk og narrativitet er på mange vis sentralt for psykoanalysen. Ifølge Lacan er begrepene metonymi og metafor grunnleggende i vårt psykiske liv, og Kristeva fokuserer på forholdet mellom det symbolske og det semiotiske. Psykoanalytisk terapi kan for sin del tenkes som en re-narrativisering av en persons liv. Psykoanalysen er blitt karakterisert som en "mistankens hermeneutikk", opptatt som den er av mening som er skjult, fornektet eller fortrengt, og som i forkledning virker gjennom andre betydninger. For litteraturvitenskapen har psykoanalysen betydd mye i forbindelse med tekstfortolkning og forståelse av litteraturens relasjoner til subjekt, kjønn, miljø, samfunn og kultur. I vår post-freudianske tid kan psykoanalytisk tilnærming til litterære tekster tidvis fremstå som reduktiv, men på et teoretisk plan er psykoanalysen fremdeles viktig.

Målet er på den ene siden å belyse litteraturens – og fiksjonens – betydning for psykoanalysen, og på den andre siden psykoanalysens posisjon i litteratur og litteraturvitenskap.