I litteraturen møter vi grenser for territorier, hus, kropper og gjenstander; grenser for vår kunnskap og erkjennelse; symbolske grenser mellom kulturer, klasser, kjønn og andre identiteter, og tidens grenser i form av overganger, begynnelser og slutt. Samtidig er møter vi grensene til selve litteraturen når vi går inn eller forlater teksten, når vi passerer fra del til del i teksten, når teksten fungerer som en grense mellom oss og forestilte verdener eller betydninger. I det vi møter grenser, forhandles og iscenesettes identiteter; grensen kan bli både et farlig og et kreativt sted. Grensen presenteres gjennom fortellinger og figurer som igjen påvirker våre begrep om grenser, i den grad at de kan sette spørsmåltegn ved om grenser finnes, eller bør erstattes av noe annet. I de siste tiårene har det vokst fram en del litteratur- og kulturteori som fokuserer på grenser, særlig innenfor den postkoloniale teorien og studier av nasjonal identitet, men også i det egne feltet ”grensepoetikk” og som del av den romlige vendingen i litteraturvitenskapen. Tverrfaglige koblinger går også til sosialantropologi, politisk geografi, filosofi og estetikk, og i det siste er det etablert forskningsmiljøer rundt litteratur og liminalitet (terskeltilstander) som reiser nye spørsmål rundt grenser.
Målet er å belyse litteraturens grenser på flere plan og undersøke hvordan litteratur selv kan bli et sted for forhandling mellom nye og gamle grensebegrep.