Innen litteraturen finnes en lang tradisjon for å utforske lediggangen – den frie tiden, som ikke er lagt beslag på. Lediggang sees i motsetning til arbeid, nytteorientert aktivitet og instrumentell tenkning. Nettopp derfor knyttes lediggangen til litterær og kunstnerisk aktivitet, den frie lek og den frie refleksjon. Blant lediggangens litterære helter finner vi den romantiske vandreren, den dagdrivende vagabonden og rampegutten Pinocchio.
På dette emnet skal vi fordype oss i lediggangens poetikk og litteraturens utforskning av tid. Emnet har et historisk spenn og sikter mot å belyse hvordan menneskets forhold til tid og lediggang endres i moderniteten og samtiden. Vi begynner med romantikkens litteratur om vandrerskikkelser, der den frie vandring står som ideal for den frie diktning (Jean-Jacques Rousseau, William Wordsworth, Dorothy Wordsworth). Vi beveger oss videre til modernismens litterære flanører (Charles Baudelaire, Virginia Woolf) og diskuterer hvordan moderniteten setter menneskets forhold til tid under press. Vi leser også litterære tekster om vagabonden, skikkelsen som fremfor noen utfordrer arbeidslivets norm (Arthur Rimbaud og barneboken Pinocchio av Collodi). Disse historiske tekstene danner bakgrunn for lesningen av nyere litteratur om tid og lediggang (Nan Shepherd, Tomas Espedal, Teju Cole og Jenny Erpenbeck).
Vi diskuterer lediggangens poetikk ut fra flere kryssende perspektiver: Innen filosofien har lediggangen en særstilling i diskusjoner om hva et menneske er (fra Aristoteles til Giorgio Agamben). Menneskets kapasitet til lediggang knyttes til menneskets mulighet for lykke og fri utfoldelse, men også til menneskets mulighet for kjedsomhet og sløv passivitet. Historisk og politisk har imidlertid lediggangen – arbeidets motsats – vært et omstridt fenomen, enten den omtales som otium, fritid, latskap, negasjon, streik eller désœuvrement. Mens noen fordømmer lediggangen ut fra et moralistisk eller nytte-orientert syn på mennesket, forsvarer andre lediggangen ut fra et mer estetisk og filosofisk perspektiv. I store trekk kan man si at det er opplysningstidens rasjonelle forståelse av mennesket som utfordres av et mer romantisk menneskesyn.
I dag er de gamle debattene om lediggang fremdeles med oss, men de har også endret karakter. Mens noen kjemper for arbeidernes rett til fri-tid, diskuterer andre hvordan fritiden kan brukes mest effektivt. Vi ser i dag fremveksten av et 24/7-åpent samfunn, der kontinuerlig produksjon og aktivitet er normen, mens mulighet til lediggang – og søvn – svekkes. Samtidig er et nytt tidsparadigme på fremmarsj i dag: venting, eller pålagt og ufrivillig lediggang. Noen venter på oppholdspapirer i et nytt land, mens andre venter på at korona-pandemien skal ta slutt. Alt dette vitner om at tid er et dypt politisk tema og at lediggang er et utsatt fenomen.
På dette emnet spør vi hvordan litteraturen forholder seg til lediggang og fri tid. Vi skal bli godt kjent med den litterære tradisjonen som utforsker lediggangen, og vi trekker en historisk linje fra romantikk til modernisme og samtidslitteratur. Vi diskuterer lediggangens politiske aspekter og hvordan «retten til lediggang» er fordelt i dag. Videre diskuterer vi lediggangen i lys av den filosofiske refleksjonen om menneskets muligheter til lykke og kjedsomhet, med den post-moderne tilstand som utgangspunkt. Ikke minst retter vi oppmerksomheten mot tidens utfoldelse i litteraturen, utforsker forestillinger om tid som ikke er målrettede og skjerper bevisstheten om tidens flyt, rytmer og «tykkhet».