Sammen med økt kunnskap om de alvorlige forstyrrelsene i økosfæren under senkapitalismen har økokritikk vokst frem som et akademisk felt siden 1990-tallet. Den gjorde seg fra starten gjeldende som et slags tekstlig naturvern hvor det handlet om å skrive ikke-antroposentrisk om naturen, for slik å tilskrive den rettmessig verdi. Utviklingen fortsetter med en mer teoretisk, filosofisk, språkkritisk og problematiserende tilnærming til de sentrale begrepene som former vår væren i verden, som «natur», «menneske», «dyr», «villmark», «kultur», «teknologi» og så videre. Økokritikere kritiserer antroposentrismen i kulturen så vel som i økostudiene. En ny tenkning om dyr og planter tilskriver det ikke-menneskelige egenverdi og evne til handling, og fordrer, for eksempel, nye teorier om språk og mellomartskommunikasjon. Kjønn, rase og andre dominansforhold blir undersøkt i et økologisk perspektiv. En forsøker å overkomme problemene med de store målestokkene i tid og rom som kreves for å forestille seg global oppvarming. Nå er økokritikken inne i et stadium hvor dens primære anliggende er vår måte å forholde oss til det som er i ferd med å skje. Hvordan kan vi tenke og tale for å kunne forestille oss og erkjenne rekkevidden av den pågående økokrisen, finne løsninger og sette dem ut i livet?
«Moderne økonomiske strukturer har påvirket miljøet på en drastisk måte. Hittil har de hatt like ødeleggende virkning på selve tenkningen», skriver Timothy Morton I The Ecological Thought, hvor han vil fremme en poetisk og kritisk tenkning som evner å erkjenne omfanget av den pågående økologiske krisen. Denne økologiske tenkningen er ikke en gammel, tapt tenkning, men en som er moderne, selv om moderniteten har hindret den. Den er overalt, som et virus, hvis en begynner å tenke den. Den består i «å forbinde prikkene og se at alt henger sammen» (Morton 2010: 1). Den foregår ikke bare i hodet, men er en praksis og en prosess hvor en blir fullstendig bevisst menneskets forbindelser med andre vesener – dyr, planter, mineraler. «Til syvende og sist omfatter dette tenkning om demokrati. Hvordan ville et virkelig demokratisk møte mellom likeverdige vesener se ut, hva ville det være – kan vi forestille oss det?» (Morton 2010: 7). Den økologiske tanken er «et stort, flokete nett (mesh) av forbindelser uten bestemt senter eller ytterkant. [… Den] sprer seg til spørsmål om kyborger, kunstig intelligens, og den ureduserbare usikkerheten om hva som regnes som en person» (Morton 2010: 8). Den er en stor tenkning fra en posisjon i kosmisk tid og rom hvor nettet av forbundne livsformer og ting er alt som er. Det er en mørk tanke som avslører at en selv alltid er del av det problemet en søker å løse. Den er fremtidens ennå ikke fullt ut tenkte tanke som kaster sin skygge over nåtiden.
Den økologiske tanken springer ikke ut av håpløshet og apokalyptiske scenarier. Den insisterer på økokrisens dystre fakta for åpent og utforskende å søke ny forståelse og muligheter for løsninger. Den økologiske tanken har ingen doktrine, ingen grense og ingen metode. For Nietzsche utløste Guds død en munter vitenskap hvor alt måtte tenkes på nytt. Når nå det antroposentriske mennesket må avgå en høyst fortjent død, vil den økologiske tanken og den nye symbiotiske vitenskapen åpne for samme slags munterhet og glede.
Den økologiske tanken kan også betraktes som et lys som fremtiden kaster over den dunkle samtiden. Lyset er generert av den økologiske tanken selv, som gjør det sterkere, klarere, varmere og videre og bedre egnet til å belyse det vesentlige. Økokritikk er økologisk tenkning.
Målet med dette emnet er først å gi en generell introduksjon til økokritikken som felt. Dernest vil vi lodde dypere i den økologiske tanken, slik Timothy Morton legger den frem. Gjennom arbeidet med utvalgte litterære verker vil vi utforske og engasjere oss i den økologiske tanken som litteraturkritisk praksis og prosess, gjøre den til vår egen, og øve oss opp i å bruke den. De valgte verkene spenner over en stor tidsperiode, flere språk og sjangre.