Semiotikk

Slik gjør du:

1. Les pensum slik jeg beskriver under.

2. Ta semiotikk-prøven i Fronter.

3. Ta med datamaskin, nettbrett eller smarttelefon til forelesningen torsdag.

Leseanvisning

Semiotikken kan virke litt uoversiktlig til å begynne med. Begynn med å lese Gripsrud for å få oversikt, eller kanskje aller først huskelisten jeg har laget nedenfor.

Les deretter Mytologier av Barthes. Den består av mange korte analyser av populærkulturen i Frankrike på 1950-tallet, og var banebrytende og sjokkerende da den kom. (Alle kapitlene er ikke pensum, sjekk pensumlista) Ingen hadde tenkt før at populærkultur kunne romme et dypere lag av ideologi og tolkes alvorlig. I våre dager er det dagligdags, men Barthes var den første, og nå er det vanskelig å forestille seg hvor revolusjonerende boka var. Det siste kapitlet, «Myten i dag» er et teorikapittel, og ganske tungt i språket. Pass på å lese partiet om konnotasjoner nøye, det er viktig stoff!

Kapittel 3 i Engebretsens bok er et eksempel på en moderne semiotisk analyse.

Kommunikasjon er basert på tegn

Ord er tegn, men mye annet kan også være tegn. Hva er så et tegn?

Charles Sanders Peirce: «Et tegn, eller en representamen, er noe som for noen står for noe i en eller annen henseende eller egenskap (Peirce, CP §228)

Umberto Eco: «Jeg foreslår å definere som tegn alt som, med basis i en på forhånd etablert sosial konvensjon, kan bli forstått som noe som står for noe annet.» (Eco 1976, 16)

Uttrykk og innhold

Dette «noe» kan for eksempel være den lyden vi sier når vi sier «natt», eller skriftbildet av det samme ordet. Vi kaller det tegnets uttrykk. Dette uttrykket står for—eller betyr —den tiden på døgnet hvor det er mørkt og de fleste sover. Det er tegnets innhold. Dette er noe vi er blitt enige om (en sosial konvensjon) som vi kaller kode.

Jeg anbefaler å bruke begrepene uttrykk og innhold på norsk, og expression og content på engelsk. Men mange andre uttrykk for det samme finnes i litteraturen, mest på grunn av ulike oversettelser:

Men når begynner natten? Når kvelden slutter, klokken 23 eller 24, kanskje? Og når går ettermiddagen over i kveld? Klokken 18? Sammenlign med det engelske ordet night. Night begynner tidligere enn natt. Tegn har ikke mening i seg selv, men ut fra hvilke andre nærliggende alternative tegn som finnes.

Dette er en del av den semiotiske koden. Eco sier at et meningsområde gjerne er en skala, et kontinuum, som en kultur så deler inn i enheter, som Eco kaller sememer. Hver sememe kan bli innholdet i et tegn, om koden gir den et uttrykk. Oransje er mellom rød og gul, hadde vi ikke fargen oransje måtte vi sagt at appelsiner er gule.

Ikonisk, indeks, symbol

Peirce deler tegnene inn i tre typer, etter hvordan uttrykket står i forhold til sitt innhold.

Ikon (eller ikonisk tegn): Uttrykk som er formlike med sitt innhold (de ligner).

Indeks: Uttrykk som er skapt i kontakt med sitt innhold (de er avtrykk eller virkninger).

Symbol: Uttrykk som representerer i kraft av en kode, altså vilkårlige tegn).

Når vi snakker (eller kommuniserer på annen måte) setter vi sammen tegn til en ytring. Dette kalte Saussure for et syntagme. Hvert tegn er valgt ut av en klasse tegn som kan erstatte hverandre, for eksempel ulike ord for nedbør. Denne klassen kalles paradigme. I figuren under er syntagmet vannrett, mens paradigmet for nedbør er loddrett.

Konnotasjon

Ofte vil valget av tegn ha mye å si for meningen i ytringen. Ulike tegn har ulike konnotasjoner. Hjelmslev skilte mellom denotasjon, som er grunnbetydningen av et ord, og konnotasjon, som er tilleggsbetydning(er). Betydningen blir ganske ulik ettersom du kaller en selvmordsbomber terrorist eller frihetskjemper. Selv om begge betegnelsene ofte er sanne har de ganske ulike konnotasjoner knyttet til seg.

Roland Barthes (1957/1975) viste at konnotasjonsbegrepet kan brukes om langt mer enn ord, og tegnet dette skjemaet for å forklare hvordan de fungerer: Et tegn har et uttrykk og et innhold innenfor en kode, men hele tegnet kan bli et nytt uttrykk for et annet innhold i en annen (mytisk) kode.

Multimodale uttrykk

Ofte består en tekst av ulike semiotiske systemer. En film tar gjerne i bruk (minst) tale, bilde, musikk og skrift.

Barthes (1966/1994) pekte på at bilder ofte har mange betydninger, og at språket som regel begrenser de mulige betydningene ved å peke ut hvordan bildet skal tolkes. Han kalte det forankring (fr. ancrage, eng anchorage). Sjeldnere er det at språket og bildet til sammen uttrykker en mening som ikke finnes i en av delene alene. Dette kaller Barthes avløsning (fr. relais, eng. relay, Knut Stene-Johansen kaller det forsterkning i sin oversettelse av Barthes.)

Kort semiotikkhistorie

Semeiotic ble brukt om symptomlære i medisinsk litteratur fra 1670. Semeiotiké brukt av John Locke i An Essay Concerning Human Understanding, 1690 (Kjørup 2003). Av gresk semeion, som betyr tegn. Altså: læren om tegn og tolkning av dem.

Semiologi: den «franske», altså kontinentale tradisjonen.

Ferdinand de Saussure (1857–1913)

Cours de linguistique générale, er basert på en forelesningsrekke ved universitetet i Geneve, som Saussure holdt tre ganger i 1906–07, 1908–09 og 1910–11. Studentenes forelesningsnotater ble gitt ut etter hans død, i 1915. Saussure introduserte skillet mellom uttrykk og innhold, tanken om språket som et system av innbyrdes forskjeller, og skillet mellom paradigme og syntagme. Han skilte også mellom langue, språksystemet, og parole, faktisk språkbruk.

Louis Hjelmslev (1899-1965)

Dansk lingvist som utvidet Saussures semiologi til et stort lingvistisk system, særlig med boken Omkring sprogteoriens grundlæggelse fra 1943. Av begrepene vi har nevnt, introduserte han skillet mellom denotasjon og konnotasjon.

Semiotikk: Den amerikanske, pragmatiske tradisjonen

Charles Sanders Peirce (1839–1914).

Pragmatiker, mange mener han var USAs største filosof.

Hele Peirce’ filosofi er bygget på skillet mellom førstehet, andrehet og tredjehet. Førstehet er objektet i seg selv. Andrehet er det som bringer oss i kontakt med objektet. Tredjehet er vår sansning av objektet.

«Et Tegn, eller Representamen, er en Første som står i en slik genuin triadisk relasjon til en Andre, som kalles dets Objekt, for å kunne bestemme en Tredje, som kalles det Interpretant.» (Peirce 1903/1998, 272-273)

Peirce skriver at interpretanten umiddelbart blir et nytt tegn, ad infinitum. Dette utsagnet er tolket på mange måter, jeg er av dem som tolker det slik at et tegn utelukkende kan forstås ved hjelp av andre tegn.a

En forent semiotikk:

Umberto Eco (1932–)

Italiensk middelalderforsker, estetiker, semiotiker, forfatter og essayist, professor i Bologna. Gjorde et storslått forsøk på å forene semiologi-tradisjonen etter Saussure med den pragmatiske tradisjonen etter Peirce og Morris og moderne kognitiv psykologi i A Theory of Semiotics og etterfølgende arbeider.

«Jeg foreslår å definere som tegn alt som, med basis i en på forhånd etablert sosial konvensjon, kan bli forstått som noe som står for noe annet» (Eco 1976, 16).

«Semiotikken er i prinsippet disiplinen som studerer alt som kan brukes for å lyve» (7).

Poenget for Eco er ikke tegnet, men koden. Det er mindre interessant å indentifisere eller diskutere tegnet i seg selv, det er koden (den sosiale konvensjonen) som må stå i sentrum. Et annet sentralt begrep erTegnproduksjon, som betyr tegn i bruk, altså kommunikasjon.

Liten semiotikkordliste

Paradigme: Et sett av tegn som kan erstatte hverandre, f.eks. forskjellige ord for nedbør.

Referent: Mange tegn står i stedet for noe som finnes i virkeligheten, for eksempel ordet busk. Men det er en feilslutning å tro at alle ord har en eksisterende referent. Ordet enhjørning har en fiktiv referent. Videre er det en feilslutning å tro at verden er ferdig inndelt i kategorier, som så får hvert sitt ord i språket. Hvor grensen går mellom busk og tre er en sosial konvensjon, en kode. Moderne semiotikk snakker derfor sjelden om referenter.

Syntagme: En ytring satt sammen av tegn: f.eks. en setning. (Se også paradigme)

Referanser