Ergonomisk Tilpasset Skalapiano
Hva er det?
Det er et MIDI-keyboard hvor forskjellige skalaer er mappet til de hvite tagentene.
Hvorfor?
Jo, la meg fortelle:
Når jeg lærte å spille piano var jeg litt lat, så jeg forholdte meg mest til den joniske skalaen, altså de hvite tagentene. Etterhvert mestret jeg denne skalaen nokså bra, men skulle jeg spille noe litt mer avant-gardistisk med bruk av de svarte tagentene, kunne det bli litt kronglete. Da fikk jeg idéen om å lage et tagentinstrument som åpnet en ny verden av skalaer som for meg tidligere var ganske begrenset.
Men er du ikke ganske begrenset når du bare kan forholde deg til enkelte skalaer?
Jo. Godt poeng. Jeg er i grunn en stor motstander av begrenset, generisk musikk. Kanskje hvis man står fritt til å flytte på de svarte tagentene kan man sette de opp slik at de fyller opp alle halvtonene mellom tonene i de forskjellige skalaene, men da måtte man hatt et forskjellig fysisk oppsett for hver skala.
Ja, for ikke å snakke om at det vil være så og si umulig å tilvenne seg de forskjellige tonene ergonomisk, ettersom at de forandres litt for hver skala. Optimale instrumenter skal kunne spilles instinktivt. Jeg frykter dette skalapianoet ditt bare vil forstyrre den ergonomiske tilvenningen en har til vanlige pianoer.
Det var da fælt så kritisk du var da. Hadde jeg skrevet semesteroppgaven på en mer konvensjonell måte hadde du ikke eksistert engang! ... Men du har rett. Det er nok ikke noe revolusjonerende instrument. Mest for å prøve å imponere damer kanskje. Også er det jo stas for nybegynnere å føle at de får det til. Jeg har fått ganske gode tilbakemeldinger faktisk.
Og du har ingen mistanke om at det kan ha vært ut av medlidenhet siden du er patetisk?
Takk til deg.
Teknisk
Pianoet består av følgende skalaer:
En jeg ikke vet navnet pæ, men har kalt "Cretin" (etter 'Treacherous Cretins' fra albummet 'Play Yer Guitar')
Kromatisk
Heltone
Yo
Hirajoshi
Blues
Ukrainsk Dorian
Ungarsk moll
Flamenco
Dobbel heltone
Dobbel jonisk
Det har følgende funksjoner:
Pitch kan styres opp og ned 12 halvtoner.
Det kan fintunes en halvtone opp og ned.
Ekko kan skrues av og på og finjusteres.
Rekkefølgen på skalaene kan snues om slik at lyse toner er nederst og lave toner øverst. Dette så høyre hånd kan gjøre ting venstre hånd ikke får til (eller motsatt).
Skalaer velges med en skruknott på MIDI-keyboardet, og når dette skjer popper det opp en ny patch ("abstraction" som det heter) som består av toggle objekter som representerer alle tagentene på et piano. Dette for å indikere hvilke tagenter man EGENTLIG spiller på de forskjellige skalaene.
Alle funksjoner styres fra MIDI-keyboardet og man har en fin og brukervennelig oversikt over alt man gjør. Slik ser interfacen ut:
Her lages lyden:
Slik skapes en skala:
Slik justeres pitch:
Slik ser hovedpatchen ut:
Og slik fungerer navigerings mekanismen
Her er en demonstrasjonsvideo med ekstremt dårlig bilde- og lyd-kvalitet (beklager). Lav lyd anbefales. Pga dårlig kamera, registreres det ikke at toggle objektene blir triggret, men jeg kan forsikre om at de blir det.
Instrumentet i praksis
Det er veldig morsomt å spille på og lett å mestre. Men enkelte mennesker (meg inkludert) vil føle seg veldig begrenset da det fort vil føles naturlig å avvike fra skalaen og spille noe litt mer avansert. Men med f.eks en MIDI-fotkontroll kan man til varierende grader unngå det problemet, spesielt med skalaer med like mange toner per oktav som den joniske, men også med andre skalaer - så lenge de har like mange toner per oktav. Og visse skalaer - spesielt heltone og den kromatiske skalaen - klarer seg utmerket på egenhånd, og det var med disse skalaene og Eric Dolphy's album 'Out To Lunch!' i tankene at jeg lagde dette instrumentet.
Et større problem er faren for å utvikle en instinktiv ergonomisk tilvenning til de forskjellige oppsettene. Av den grunn fraråder jeg alle å spille over lengre perioder.
Med det egner seg helt sikkert for mennesker med visse former for funksjonshemning, kanskje også i en musikkterapeutisk sammenheng.
Jeg lot 8 studenter (hvorav 2 var musikk studenter og 6 geologi studenter) prøve instrumentet for å få en tilbakemelding på hvor brukervennelig det var. De ble også spurt hvor gode de selv mente de var til å spille piano. Felles for alle var at de synes det var gøy å spille på. Ellers var tilbakemeldingene ganske varierte og usammenhengende.
Her er en visuell oversikt (som jeg lagde i et Paint-lignende program som var ukjent for meg):
Arbeidet
Prosjektet har vært svært omfattende, men det skyldes mest min anal-retentive natur (som kommer og går), og ikke selve problemstillingen. Mappingen av skalaene var enkel og grei. Forskjellige funksjoner for å øke brukervennlighet og spillbarhet var mer utfordrende, spesielt fordi knappene på mitt MIDI-keyboard ikke sender ut MIDI-data, som betyr at jeg må forholde meg til skruknotter og sliders. Men med enkel matematikk og logikk ordnet alt seg nokså smertefritt. Pure Data er svært brukervennlig og gøy å programmere i. Jeg har vært veldig nøye med å ikke kopiere ting fra andres patcher (bortsett fra ekko effekt og noe ganske basic greier fra patchen '5-midiintro.pd' i undervisningsmaterialet), og har basert patchen på kunnskap jeg har tatt fra undervisningen, Pd manualen og veiledingsvideoer. Mest fordi det er veldig gøy og stimulerende å jobbe på den måten.
Konklusjon
Instrumentet er morsomt, lett å beherske, men farlig. Jeg kan nå spille forskjellige skalaer mye, mye raskere enn det jeg kunne før, og det er jeg veldig fornøyd med.
Kilder
http://en.wikipedia.org/wiki/List_of_musical_scales_and_modes
(Wikipedia er hovedkilden).