HISTORISK TIDSSKRIFT, BIND 82, S. 163—172 © UNIVERSITETSFORLAGET 2003

Artikkelen behandler fengsel som straff i Norge i det 13. og 14. århundre. Temaet blir sett mot en europeisk bakgrunn: antikken (med Platons ideer om fengselsstraff), og høymiddelalderen, da kirken og klostervesenet praktiserte fengselsstraff til forbedring av syndere og villfarne. Fengsel fantes ved de aller fleste bispeseter og klostre i høymiddelalderen og seinmiddelalderen. For Norges del er den vanlige oppfatningen blant forskerne at fengselsstraff forekom meget sjelden. Forfatteren vil vise at denne form for straff var noe mer i bruk enn vanligvis antatt, spesielt under Håkon Håkonssons etterfølgere sist på 1200-tallet og først på 1300-tallet, tatt opp i hovedsaken etter kirkelige forbilder eller europeisk mønster. Hirdskråa fra 1277 tyder på at kongen var i ferd med å bygge opp et antall «kretsfengsler», noe som diplomer og rettarbøter bekrefter.

En hel generasjon yngre nordiske historikere har fått sine forestillinger om fengselets historie sterkt preget av Michel Foucaults velkjente verk Surveiller et punir: naissance de la prison fra 1975, oversatt til norsk første gang under tittelen Det moderne fengsels historie (1977), og seinere utgitt på norsk flere ganger, bl.a. i 1999 under tittelen Overvåkning og straff. Det moderne fengsels historie. Thomas Mathiesen skrev et forord til 1977-utgaven, utvidet med et nytt forord i tillegg i en utgave fra 1994. I sitt forord til den første norske utgaven sammenfatter Mathiesen på en helt ut kongenial måte Foucaults syn på fengselet som et ektefødt barn av det moderne industrisamfunnet: Det eksisterer fundamentale sammenhenger mellom utviklingen av samfunnsforholdene og framveksten av det moderne fengselet. Fengselets funksjon «består bl.a. i å skape forbrytere for at samfunnet derved lettere skal kunne kontrollere dem. Fengselet er et uunnværlig ledd i den produksjon av forbrytere som inngår i samfunnets selvforsvar. Derfor har vi fengsler ...»¹

Foucaults arbeid kom i en periode da det ble stilt spørsmålstegn ved legitimiteten av en rekke samfunnsinstitusjoner, og hans bok om fengselets historie ble

¹ [a183]

både av ham selv og andre med hell brukt som et redskap i diskusjonen om makt og autoritet i de vestlige samfunn. Fra et historisk ståsted er han med rette blitt kritisert for å behandle fenomener som er skilt av mange tiår som om de var ett og det samme, og for å framstille det som om Frankrike var representativt for hele den vestlige verden.² Nyansering er heller ikke hans sterke side, for å uttrykke det mildt. Det er likevel vanskelig å finne et verk som har hatt så stor innflytelse på all diskusjon om fengsel og frihetsberøvelse som straff i det moderne samfunn.

Hovedgrunnen til at Foucaults teorier bare i svært begrenset utstrekning blir trukket inn her, er de kronologiske forhold: Foucaults tidsperspektiv er i all hovedsak begrenset til 1700—1800-tallet, med det moderne industrisamfunnet i framvekst, mens min artikkel skal handle om fengselsstraff i middelalderen, og først og fremst da i norsk middelalder.

Fengsel i forskjellige former har eksistert til alle tider og i alle kulturer. I fangehull på borger og slott kunne fyrster og makthavere sperre fiender eller forbrytere inne og holde dem innesperret for kortere tid eller kanskje for alltid (og det siste var heller ikke særlig lenge med eldre tiders fengselsstandard). Her kunne antatte forbrytere bli holdt i påvente av dom og straff. I myten lar Zevs Promethevs legge i lenker fordi han hadde stjålet ilden fra gudene. Fra antikkens Hellas har vi også en god del mer jordnær og konkret kunnskap om fengsel og fengselsvesen. Framfor alt er det interessant at fengsel her er aktuelt som ordinær straff personer kunne dømmes til. I sin berømte Forsvarstale vurderte Sokrates fengselsstraff som en mulig straff for de forbrytelser han var beskyldt for å ha begått, nemlig å ha for- ført og villedet ungdommen. Men Sokrates konkluderte med å avvise denne straffen, og valgte i stedet å tømme giftbegeret og dø.

I sine bøker om Lovene, som for en stor del reflekterer læremesteren Sokrates’ tanker og ideer, utvikler Platon sine planer om ulike typer fengsler som straffeanstalter, slik disse skal inngå i hans utopistat Magnesia.

Platon tenker seg tre distinkt forskjellige typer fengsler som straffeinstitusjoner:

 

1. I en bygning nær markedsplassen i byen holdes et større antall forbrytere fengslet for forskjellige vanlige forbrytelser, og da ikke for lengre tid enn to år.



2. Såkalte reformsentra for folk som har begått mer alvorlige forbrytelser, men da mer av dumhet eller ubetenksomhet enn av ondskap, noe som etter Platon gjelder for de fleste forbrytelser. Slike forbrytere skal holdes fengslet i minst fem år. De er isolert fra omverdenen og får ikke motta besøk, bortsett fra av et slags moralpoliti, som besøker dem for å forsøke å forbedre deres moral.
    

 

² [a184]

 

1. Livstidsfengsel for uforbederlige forbrytere. Slike fengsler skal lokaliseres til fjerne, avsidesliggende steder i landet. Det er ikke tillatt å motta noen besøk.³
    

 

Det meste av de forbrytelser som nevnes direkte i disse sammenhengene, er gudsbespottelse og ugudelighet av forskjellig slag. En kan ellers bli slått av hvor «moderne» mange av Platons tanker om fengsel og straff var, selv om han og moderne rettsteoretikere ikke ville være enige på alle punkter, men vi må igjen ta ulikheten i de grunnleggende samfunnsforhold i betraktning.

Også i det gamle Rom, bl.a. i keisertidas første to—tre hundre år, viser litteraturen at fengsel som straff var velkjent, om enn ikke så mye brukt. Fengsel (vincula, carcer) var en god del brukt i sammenhenger som gjeldsfengsel og den velkjente fengslingen av kristne i tidlig tid.⁴

I middelalderen ble etter hvert kirken en pådriver for bruken av fengsel som straff i Europa. Gratians Decretum fra ca. 1140 ble i meget stor utstrekning anerkjent som grunnlag for alt studium av kanonisk rett. Her, og gjennom den praksis kirkens ledere, spesielt biskopene innførte, finner vi et ekko av Platons begrunnelse for fengsel som straff: korrigering og forbedring av dem som hadde gjort noe galt. Trolig er det her en direkte sammenheng med høymiddelalderens økte beskjeftigelse med antikkens tenkere, selv om Platons tanker på denne tida vesentlig var kjent ad indirekte veier.

En spesiell institusjon var klosterfengselet. Fra slutten av 12. århundre var det vanlig at alle klostre hadde et carcer, der munker eller nonner som forbrøt seg ble plassert, i alvorligste tilfelle for livstid. Det grunnleggende nye med kirkens praksis på dette området, er som sagt forankringen i Platons ideer om moralsk forbedring av forbryteren. Isolering i kloster eller klosterfengsel ble også brukt overfor andre, både geistlige og lekfolk, og da med samme formål: korrigering og forbedring. Straffen kunne være tidsbegrenset eller for livstid.⁵

Spesielt omfattende ble i det 13. og 14. århundre det system av fengsler som, særlig i land som Frankrike og Sicilia, ble brukt til å sperre inne personer inkvisisjonen hadde funnet skyldige i kjetteri, men likevel ikke av så alvorlig karakter at de ble henrettet. Slik fengselsstraff kunne også være tidsbegrenset eller for livstid, alt etter hvor alvorlig de pågrepnes kjetteri var og hvor villige de var til å angre og la seg forbedre.

³ [a185]

⁴ [a186]

⁵ [a187]

Blant de nordiske og andre germanske folk var fengsel som straff lite brukt fra gammelt av, men av en eller annen grunn synes denne formen for straff å være langt mer utbredt i England enn andre steder, både før og etter 1066. Fra Henrik IIs tid økte bruken, og fra det 13. århundre grodde det stadig opp nye fengsler, både geistlige og verdslige. Slutten av dette århundret og den følgende tida preges av en sterk vekst i bruken av fengsel som straff, «... for every type of fraud, contempt, disobedience to authority, failure in public duty, and petty crime, although, except in the case of ’clerks’, not for felony ...», skriver Ralph B. Pugh i en grundig studie over fengselets historie i engelsk middelalder.⁶

Når det gjelder de nordiske land, er det bred enighet innen forskningen om at fengsel som straff spilte en ytterst beskjeden rolle i landskapslovenes tid. De vanlige formene for straff var bøter, fredløshet (utlegd), landsforvisning og forskjellige former for ættehevn⁷ (korporlig straff og dødsstraff forekom også). Det har nok gyldighet for hele Norden det Ragnar Hemmer skriver om Sverige i Kultur- historisk Leksikon for Nordisk Middelalder (KLNM) bind V, at frihetsstraff «tillhör et rätt sent skede i den sv. rättens historia.»⁸ Det samme fastslår Steinar Imsen for Norges vedkommende under «Straff» i KLNM bind XXI. Det kan ikke være tvil om at dette i all hovedsak er riktig. Men en systematisk gjennomgang av Diplo- matarium Norvegicum (DN), med Regesta Norvegica (RN) som nøkkel, og av Nor- ges gamle Love (NGL) kan nyansere bildet noe, både når det gjelder bruken av fengsel (myrkvastofa) som straff, og ikke minst kronologien.

Både fra siste halvdel av 13. århundre og fra den følgende tid vil en i diplomene kunne finne en rekke eksempler på at kongen mer eller mindre vilkårlig lot fengsle utenlandske kjøpmenn eller andre personer.⁹ Men her er det tale om mer eller mindre vilkårlig innesperring, ikke om fengsel som idømt straff.

Det første kjente dokument fra vårt land som peker i retning av fengsel som straff, nærmere bestemt som straff for drap, finnes i en skipan av Magnus Lagabøte fra 1273, tatt inn i Hirdskråa fra 1277.<sup>10

6</sup> [a188]

⁷ [a189]

⁸ [a190]

⁹ [a191]

¹⁰ [a192]

Her står det bl.a. — jeg siterer etter AM 322-utgaven ved Steinar Imsen:


Her står det da at om en drapsmann (be)dømmes til å fortjene fengsel, men ikke dødsstraff, da skal han sendes til de stedene som regnes opp: alle sør for Svarteborg (i Båhuslen) til Konghelle, men nord for Svarteborg til Valdisholm (i Glomma i Eidsberg), men innover fra Kambo (ved Moss) og fra Romerike og vestover til Dramsfjorden til Oslo. Men utover fra Dramsfjorden og fra Telemark helt vest til Rygjarbit (grensen mot Agder, usikker lokalisering) til Tønsberg, og fra hele Opplanda, unntatt Romerike, til Mjøskastalen.

Denne teksten peker i innledningen umiddelbart i retning av at fengsel på 1270-tallet var et aktuelt straffealternativ, også for drapsmenn. Dette er så pass oppsiktsvekkende at det drøftes både av Imsen¹² og av Jan Ragnar Hagland.¹³ Imsen peker på at det er vanlig å mene «at fengsel først og fremst ble brukt som varetekt og ikke som straff. Derfor kan det ikke utelukkes at man med dette har ment at den drapsmann som ikke umiddelbart synes kvalifisert for dødsstraff, skulle settes i fengsel mens saken var til behandling på sentralt hold.»¹⁴ Han legger likevel ikke skjul på at det er problemer knyttet til en slik tolkning. Hagland går ikke nærmere inn på akkurat dette spørsmålet, men gir en interessant oversikt over bruken av myrkvastofa i gammelnorsk, både språklig og reelt.

Det er etter min mening naturlig å se disse bestemmelsene i sammenheng med et par seinere skipaner fra Håkon V. Magnusson. For det første hans skipan av 11. oktober 1303 om bl.a. lensmannsstevninger og heimlov, straff for fredløse og håndgangne menns plikter.¹⁵ Her heter det bl.a. at de menn som ikke vil møte

¹¹ [a193]

¹² [a194]

¹³ [a195]

¹⁴ [a196]

¹⁵ [a197]

når de er lovlig stevnet, skal kongens mann «taka huar sem Þeir ero oc i myrkastofuo setia Þar til er Þeir hafa bæt eftir fyrra skilorde oc ofan a fult brefa brot».¹⁶

Enda mer interessant i vår sammenheng er Håkon V. Magnussons skipan av 5. mars 1304 om våpenbyrd i kjøpstedene.¹⁷ Her innskjerper kongen tidligere forbud mot å bære våpen i kjøpstedene. Bare syslemannen, gjaldkeren og noen få andre har rett til å bære våpen i kaupangen. Straffen for andre som gjør det, fastsettes til tap av våpnene og tre merkers bot hvis det skjer åpenlyst. Men for den som bærer våpen i det skjulte,


Steinar Imsen drøfter denne rettarboten i den ovenfor nevnte artikkelen om «Straff» i KLNM XXI.¹⁹ Han skriver her at den som ulovlig bærer våpen i byen, «han skal settes i fengsel inntil han har betalt s.bøter.» Også her kan fengselet betraktes som et inndrivingsmiddel. Imsen gir her en tolkning av teksten, da det jo ikke står at forbryteren skal settes i fengsel inntil boten, eventuelt den dobbelte boten, er betalt, bare at han skal settes i fengsel og betale bot. Som imidlertid Jens Arup Seip har framholdt, er det mye i de gammelnorske lovtekstene som for «de gamle» var selvinnlysende og som det derfor ikke var nødvendig å skrive fullt ut. Når en ser formuleringene i sammenheng med den ovenfor siterte skipan fra 1303, byr Imsens tolkning av teksten i 1304 seg fram som den rimeligste.

På den andre siden kan det tenkes at forskjellene i de språklige formuleringene innebærer en reell forskjell: I 1304 er det tale om både bot og fengsel, det siste åpenbart ikke på livstid, siden det bestemmes hva som skal skje om forbrytelsen gjentas. En må i så fall gå ut fra at det er tale om fengsel for så lang tid som kongen eller den han bemyndiger, bestemmer. I så fall dreier det seg om fengsel som straff, noe som altså er den klart mest naturlige tolkningen av skipanen i Hirdskråa.

For å vende tilbake til den siste, oppfatter jeg det altså slik at det her er tale om drap som er gjort ufyrirsynju, dvs. i uaktsomhet eller under andre så formildende omstendigheter at fengsel er en adekvat straff. Trolig er det her også tale om feng-

¹⁶ [a198]

¹⁷ [a199]

¹⁸ [a200]

¹⁹ [a201]

selsstraff for så lang tid som kongen bestemmer. Videre er det verdt å legge merke til at kongen i 1273 synes å være i ferd med å skape et nøye gjennomtenkt system med et slags «kretsfengsler», i dette tilfellet for Østlandet med Båhuslen. Det ligger nær å anta at noe lignende har vært gjort, eller planlagt, også for resten av landet.

Som konklusjon på en gjennomgang av en del gammelnorske tekster, bl.a. skipanen fra 1273 og den fra 1304, skriver Jan Ragnar Hagland: «Det ser ut til at kjøpstaden på slutten av 1200-talet såleis har fått ei institusjonalisert form for fengsling, og at nemninga myrkvastofa er nytta om noko som har vore å finna i bysamfunnet.»²⁰

Biskopene, og sikkert også klostrene, har på denne tida, fullt ut i samsvar med kanonisk rett og praksis,²¹ hatt sine egne fengsler eller mørkestuer, der syndere kunne bli satt inn for kortere eller lengre tid, og da først og fremst i den hensikt at de skulle angre sine synder og forbedre seg. Et par interessante belegg på dette har vi i diplomer nettopp fra slutten av 13. og begynnelsen av 14. århundre.

I et kirkelig diplom på latin, utferdiget i 1298, klages det over en Salomon, som sies å være en gudsfornekter, som har ranet prydgjenstander og klokker. Han står også under ekskommunikasjon fordi han har dradd stavangerkanniken Kjetil gjennom kirken, over kirkegården og kastet ham i fengsel ... «ac carceri mancipandum» ...²². Her er det åpenbart tale om et kirkelig fengsel.

Enda mer dramatisk — og illustrerende — er den historien som i to diplomer på latin fra 1325²³ (åpenbart utstedt i Bergen), fortelles om en kvinne kalt Ragnhild Tregagås. Hun ble beskyldt for kjetteri, for å ha ligget med sin tremenning Bård mens hennes mann levde, og seinere, da Bård hadde giftet seg, med galder og trolldom, gjort den samme Bård impotent og satt splid mellom ektefellene. Hun nektet i første omgang, men etter flere vitneprov og moderate trusler fra sysselmannen (?) tilstod hun sin brøde. Biskop Audfinn av Bergen lot henne sette i fengsel. I biskopens fengsel (carceri nostro) kom hun etter lengre tids fangenskap på bedre tanker og bad om en gagnlig straff. Med råd fra sine kanniker og andre prelater og klosterfolk lot derfor biskopen nåde gå for rett: Ragnhild ble dømt til å faste på vann og brød to ganger i uka og enkelte andre nærmere angitte dager, og i tillegg skulle hun dra på pilegrimsferd i utlandet i sju år. Om hun forsømte noe av alt dette,ville hun være skyldig i gjentatt kjetteri og bli utlevert til verdslig domstol.

Dette er interessant av flere grunner. For det første demonstrerer det kirkens

²⁰ [a202]

²¹ [a203]

²² [a204]

²³ [a205]

utstrakte domsmyndighet i slike saker, kristenrettssaker. For det andre viser det at biskopen, her som ellers i Europa, hadde sitt eget fengsel eller carcer, og at fengselsstraff ble brukt helt «etter oppskriften»: for at den fengslede skulle angre og forbedre seg. I hvilken grad fengselsstraffen virkelig fungerte slik, er selvsagt en annen sak.

Som Jan Ragnar Hagland har vist i artikkelen nevnt ovenfor, er myrkvastofa f., «mørkestue», den vanlige betegnelsen for fengsel i gammelnorsk. Men også andre betegnelser kan finnes brukt, bl.a. prisand eller prisund f., mest i oversatte religiøse tekster, og trolig innlånt fra fransk, middelnedertysk eller engelsk.²⁴

Som det framgår av flere sitater ovenfor, brukes helst carcer i latinske diplomer og andre tekster. I gammelnorsk forekommer fangelsi n., «fangenskap», og i sein gammelnorsk noen få ganger fengilse n., «fengsel»,²⁵ mens det moderne ordet feng- sel, eldre fængsel n., regnes som en dansk 1500-tallsomdanning av de ovenfor nevnte formene som fengilse etc.²⁶ Disse rent filologiske spørsmålene har likevel mindre interesse i vår sammenheng.

Stiller vi nå sammen det nokså begrensede kildematerialet vi her har gjennom- gått om fengsel som straff i Norge i slutten av det 13. og begynnelsen av det 14. århundre, så rokker det ikke særlig ved den tradisjonelle oppfatningen om at fengselsstraff var lite brukt i Norge og Norden ellers i middelalderen, men det kan nyansere bildet noe.

For det første må det tas en reservasjon når det gjelder kirken. I tråd med kanonisk rett og utviklingen ute i Europa ble fengselsstraff, tidsbegrenset eller for livstid, en stadig vanligere reaksjonsform overfor dem som ble dømt for å ha forbrutt seg mot bestemmelser i kristenretten. Selv om nokså lite er kjent om dette, må vi på grunnlag av de konkrete tilfellene nevnt ovenfor kunne gå ut fra at det ved alle bispeseter og de aller fleste klostrer i Norge fantes et carcer eller en myrkvastofa som kunne tas i bruk overfor slike personer, for at de kunne angre og forbedre seg.

Også på det verdslige området ser det ut til at vi kan finne visse ansatser til bruk av fengsel som straff. Dette faller i så fall også inn i det generelle europeiske mønsteret i denne perioden, selv om det er kirke og kanonisk rett som er selve motoren i utbyggingen av middelalderens fengselsvesen.²⁷ Hvis vår tentative tolkning av Magnus Lagabøtes skipan av 1273 og Håkon V. Magnussons skipan av 1304 er riktig, synes også bakgrunnen å være klar. Den europeisk orienterte Håkon Håkonson og hans nærmeste etterkommere og etterfølgere på tronen har blant

²⁴ [a206]

²⁵ [a207]

²⁶ [a208]

²⁷ [a209]

sine fremste rådgivere hatt flere som hadde studert ved universiteter ute i Europa og var skolert i rettsvitenskap, både «ius commune» og kanonisk rett, og som var fortrolige med både teori og praksis når det gjaldt fengsel og straff på denne tida.²⁸ Slike «gode menn» var det vel som påvirket kongene til å ta i bruk denne straffeformen også i Norge.

Foucault så altså det moderne fengselet som et barbarisk undertrykkingsmiddel, en institusjon som skapte forbrytere og forbrytelser. Her, i avslutningen av vår korte gjennomgang av fengselets historie i middelalderen, velger vi et positivt, og dermed nærmest motsatt hovedsynspunkt, mer i tråd med Norbert Elias’ siviliseringsteori: Fengselet som straffeanstalt, slik Platon skisserte det og middelalderens kirke og fyrster praktiserte det, var et skritt, om aldri så lite, i Vestens begynnende sivilisasjonsprosess. Holder vi oss til norske forhold, må det sies å være vesentlig mer humant å bli satt i fengsel med hjemmel i lov eller rettarbot enn å bli straffet vilkårlig, kanskje med dødsstraff. Når det gjelder sammenstillingen med Foucaults teorier, må det minnes om reservasjonene i innledningen: Her er det tale om fem hundre års tidsforskjell og om grunnleggende ulike samfunnsforhold.