Oversikt over ansvarlig faglærere og faglærere på studieåret
JUS3111 omfatter også ett studiepoeng dynamisk tingsrett, som det ellers undervises i på JUS3212 i sjette semester. Siden dette faget er et modningsfag som oppfattes som vanskelig, vil man gjerne at studentene skal få litt tid til å komme inn i tankegangen. Undervisning og eksamen blir basert på litteraturen om overdragelse av fordringer i Obligasjonsrett II; det er altså ikke eget pensum i dynamisk tingsrett til JUS3111.
Til eksamen blir man prøvd ikke bare de de obligasjonsrettslige sidene ved overdragelse av fordringer, men også tredjemannsproblemene. Et eksempel er ekstinksjon etter gjeldsbrevloven § 14 når noen har solgt et gjeldsbrev som han eller hun ikke eier. Problemstillingene er kjent fra undervisningen om fast eiendoms rettsforhold på JUS1211 (tinglysingsloven § 20).
Avtalerett
Beskrivelse av fagområdet
Reglene om inngåelse og tolkning av avtaler – som studiemessig er lagt til Privatrett I – har tradisjonelt vært oppfattet som en del av avtaleretten. De deler av avtaleretten som inngår i Formuerett I, gjelder først og fremst reglene om avtaleinngåelse ved hjelp av fullmektig og andre mellommenn, reglene om ugyldighet og reglene om tredjemannsavtaler. Også dette er regler som tradisjonelt er blitt behandlet som deler av avtaleretten.
Reglene om fullmakt og ugyldighet har særlig forbindelseslinjer til to av de andre fagene i Formuerett I og II:
For det første må avtalerettens regler om fullmakt ses i sammenheng med selskapsretten, idet det er forbindelseslinjer mellom selskapsrettens regler om representasjonsrett og avtalerettens regler om fullmakt og annen representasjon. Til avtalerettens representasjonsregler hører også emner fra mellommannsretten, f eks om handelsagenter, kommisjonærer, meglere mv.
For det annet må avtalerettens regler om ugyldighet ses i sammenheng med obligasjonsretten (kontraktsretten og pengekravsretten). Det er forbindelseslinjer mellom avtalerettens regler om ugyldighet og obligasjonsrettens regler om kontraktsbrudd. Det er også forbindelseslinjer mellom avtalerettens regler om ugyldighet og obligasjonsrettens regler og prinsipper om kontraktsrevisjon (lempning). Et eksempel er avtaleloven § 36, som dels er en ugyldighetsregel og dels en lempningsregel. Avtaleloven § 36 er i hovedlitteraturen lagt til avtaleretten, mens den ulovfestede revisjonsregelen - forutsetningslæren - og læren om force majeure, er lagt til obligasjonsretten.
I avtaleretten inngår også en redegjørelse for hva ugyldighet er, forskjellige former for ugyldighet, samt reglene om habilitetsmangler, tilblivelsesmangler og innholdsmangler. Ugyldighetsreglene har også linjer til moderne forvaltningsrett ved den offentlige kontroll med standardkontraktsvilkår, jf. markedsføringsloven § 22.
Hva lærer du?
Det kreves god forståelse av:
- Inngåelse av avtale ved fullmektig og andre representasjonsforhold, særlig for juridiske personer.
- Hva det innebærer at en avtale er ugyldig, og virkningene av at gyldig avtale ikke er kommet i stand.
- Ugyldighetsregelen i avtaleloven § 33.
- Den alminnelige formuerettslige lempningsregelen i avtaleloven § 36.
Det kreves kjennskap til:
- Andre enn de ovennevnte ugyldighetsreglene.
- Godkjennelse av ugyldige disposisjoner.
- Tredjemannsavtaler.
- Avtaleinngåelse gjennom agenter, eiendomsmeglere og fondsmeglere.
- Det offentliges kontroll med standardvilkår, jf. markedsføringsloven § 22.
Litteratur
Innføringslitteratur
Enten
Woxholth,Geir: Avtaleretten i et nøtteskall, 3. utgave, Oslo 2017. Følgende deler og kapitler inngår:
- Del II: Avtaleinngåelse, kapittel 7, kapittel 8, kapittel 9
- Del III: Ugyldighet, Del V: Samfunnskontroll med kontraktsvilkår
eller:
Kåre Lilleholt i Harald Irgens-Jensen (red.) Knophs oversikt over Norges rett, 15. utg., Oslo 2019. §§ 39-41, 47, 48.III, V og VI.
Hovedlitteratur
I alfabetisk rekkefølge:
Enten
Woxholth, Geir: Avtalerett, 10. utgave, Oslo 2017.
Følgende deler, kapitler og punkter inngår:
- Del II, Kapittel 10
- Kapittel 11
- Kapittel 12
- Kapittel 13
- Del III, Kapittel 1 til og med Kapittel 6
- Del V.
eller:
Lilleholt, Kåre: Kontraktsrett og obligasjonsrett, Oslo 2017.
- Kapittel 4, 5.3 og 6
- Kapittel 27 til og med kapittel 32
- Kapittel 36
De ovennevnte delene i Lilleholts bok dekker læringskravene i avtalerett med unntak av det offentliges kontroll med standardvilkår, jf. markedsføringsloven § 22.
Når det gjelder avtalelovens § 36, kan studentene også (alternativt pensum) velge å lese:
Hagstrøm, Viggo i samarbeid med Aarbakke, Magnus: Obligasjonsrett, Oslo 2011 kap. 12.4
Tilleggslitteratur
- Hauge, Hilde: Ugyldighet ved formuerettslige disposisjoner, Oslo 2009
- Hauge, Hilde: Avtaleloven § 36 som bidrag til forbrukervernet belyst ved Røeggen-dommen, Jussens Venner, Hefte 4/2015, s 185 flg.
- Geir Woxholth, Utviklingen i rettspraksis om anvendelsen av avtaleloven § 36, Jussens Venner, hefte 4/2013, s 259 flg.
Obligasjonsrett I
Beskrivelse av fagområdet
Obligasjonsretten er læren om skyldforhold, særlig skyldforhold som har grunnlag i kontrakt. Obligasjonsretten omhandler forpliktelsers innhold, endring, opphør samt virkningen av at forpliktelser ikke er blitt oppfylt på riktig måte. Både realforpliktelser og pengeforpliktelser behandles. En del temaer som er spesielt knyttet til pengeforpliktelser, er likevel skilt ut til egen behandling i emnet Obligasjonsrett II (pengekravsrett) JUS3211.
Obligasjonsretten grener seg ut i en rekke mer eller mindre spesielle typer av skyldforhold og omfatter tradisjonelt særlig kontraktsforhold. Ulike spesielle kontraktsforhold kan hver for seg ofte ses som egne rettsområder, slik som for eksempel kjøpsrett, entrepriserett, tilvirkningskontrakter eller sjørettskontrakter. Å behandle alminnelig obligasjonsrett som en egen teoretisk rettsdisiplin tjener likevel flere formål. For det første vil det i ulike kontraktsforhold gjerne oppstå en rekke felles problemstillinger, som aktualiserer regler som ligner hverandre og som også i noen grad er beslektet i det at de ofte kan anses å reflektere felles underliggende prinsipper eller hensyn. Obligasjonsretten gir et prinsipielt utgangspunkt for å tilnærme seg spørsmål under ulike spesielle kontraktsforhold. Dette kan tjene et pedagogisk formål, men det kan også ha materiell, rettslig betydning som utgangspunkt for å fastlegge bakgrunnsretten for bestemte kontrakter. Den alminnelige obligasjonsretten er også bærer av en viktig historisk tradisjon. I motsetning til en rekke andre land i Europa har Norge og de andre nordiske land ikke hatt noen kodifikasjon av allmenne regler på obligasjonsrettens område. I stedet ble dette en oppgave for rettsvitenskapen, som særlig i det 19. og 20. århundre søkte å utvikle og formulere allmenne obligasjonsrettslige prinsipper i et vekselspill med rettspraksis. Den alminnelige obligasjonsretten ga et utgangspunkt for å utvikle prinsipper som senere kunne tjene som rettesnor for å løse rettsspørsmål i ulike kontrakts- og skyldforhold der man savnet mer konkret rettskildemateriale.
I obligasjonsretten kan man skille mellom realforpliktelser og pengeforpliktelser, noe som er utgangspunktet for at man ofte skiller ut temaer som spesielt gjelder pengeforpliktelser i en egen pengekravsrett, slik det er gjort i faget Obligasjonsrett II (pengekravsrett). Faget Obligasjonsrett I omhandler dermed særlig det vi kan kalle alminnelig kontraktsrett, samt en del mer generelle obligasjonsrettslige temaer. Det er likevel viktig å være klar over den nære forbindelsen mellom fagene, som er ment signalisert gjennom betegnelsene Obligasjonsrett I og II. I prinsippet er det kun et hensiktsmessighetsspørsmål hvorvidt man skal se på dette som en og samme eller to ulike disipliner
Hva lærer du?
Kunnskap:
Det kreves god kunnskap om:
Obligasjonsrettens (kontraktsrettens og pengekravsrettens) rettskildelære.
Prinsippene for realforpliktelsers innhold, herunder hovedforpliktelser og biforpliktelser, resultatforpliktelser og innsatsforpliktelser, genus- og speciesforpliktelser, og prinsippene for fastleggelsen av realforpliktelsers innhold, herunder prinsippene om opplysningsrisiko og misligholdt opplysningsplikt.
Prinsippene for oppfyllelse av obligasjonsrettslige forpliktelser, herunder prinsippene om oppfyllelstid og oppfyllelsested, hvem som kan oppfylle, hvem som kan motta oppfyllelse osv.
Reglene om oppsigelse og avbestilling.
Reglene om kontraktsrevisjon: forutsetningslæren og læren om force majeure. (Læringskravene vedrørende avtaleloven § 36 er omfattet av avtalerettens læringskrav, jfr. disse).
Reglene om mislighold og misligholdsbeføyelser, - detensjonsrett, rett til naturaloppfyllelse, retting, prisavslag, hevning, erstatning. Antesipert mislighold. Brudd på kreditorplikter.
Prinsippene om bortfall av misligholdsbeføyelser ved forbehold, undersøkelsesplikt, reklamasjonsplikt, avkall, passivitet.
Berikelse som kravsgrunnlag.
Direktekrav.
Det kreves kunnskap om:
Internasjonale instrumenter som UNIDROIT Principles of International Commercial Contracts og Principles of European Contract Law
Kontrakter og andre beslektede grunnlag for forpliktelser.
Debitor og kreditor for obligasjonsrettslige (kontraktsrettslige og pengekravsrettslige), forpliktelser, herunder reglene om flere debitorer for krav og prinsippene om bruk av oppfyllelseshjelpere.
Avtaler om misligholdsvirkninger; ansvarsfraskrivelser, ansvarsskjerpelser og konvensjonalbot.
Tredjepersons erstatningsansvar for mislighold og inngrep i kontraktsforhold (tilskyndelse til mislighold, illojal konkurranse o.l.).
Ferdigheter
Studenten skal kunne
- Identifisere og drøfte obligasjons- og kontraktsrettslige problemstillinger innenfor ulike kontraktsområder og skyldforhold i lys av alminnelig obligasjonsrettslig terminologi og teori
- Anvende obligasjonsrettslige regler på praktiske situasjoner, ved tolkning av kontrakter mv
Generell kompetanse
- Kunne anvende obligasjons- og kontraktsrettslige kunnskaper i domstolene, advokatfirma, forsikringsselskap, offentlig forvaltning eller andre institusjoner som arbeider med kontraktsrett og alminnelig obligasjonsrett
- Ha forståelse for forholdet mellom generelle hensyn, positivrettslige regler og alminnelige prinsipper på ulike kontraktsområder og for ulike skyldforhold.
Litteratur
Innføringslitteratur
Erlend Haaskjold, Obligasjonsrett – en innføring, Universitetsforlaget 2017
Hovedlitteratur
Enten:
Hagstrøm, Viggo i samarbeid med Aarbakke, Magnus: Obligasjonsrett, Oslo 2011, unntatt kap.7, kap.8.4-8.11, kap. 10.3 og kap.10.4, kap. 12.4, kap 21, kap.27-35, kap. 36.1-36.2 og kap.37-39.
Hagstrøms bok gir en omfattende, grundig og moderne fremstilling av obligasjonsretten (kontraktsretten og pengekravsretten). Den favner på flere punkter videre enn læringskravene. Innledningsvis behandles obligasjonsretten i et rettssystematisk perspektiv supplert med en redegjørelse for rettskildene i faget. Deretter behandles de kontraktsrettslige forpliktelsene, både realforpliktelser og pengeforpliktelser. Reglene og prinsippene om oppfyllelse, bortfall, revisjon, og om kontrakters unormale forløp (kontraktsbrudd mv) behandles bredt. Det gjør også en rekke allmenne obligasjonsrettslige spørsmål som f eks berikelse, tilbakesøkning, regress, motregning, foreldelse mv. Boken inneholder også en redegjørelse for personendringer i forpliktelses- og kravsforhold (gjeldsovertagelse, cesjon mv). Boken inneholder en hel del stoff i petit som det etter læringskravene ikke er nødvendig å sette seg inn i. Men vær oppmerksom på at i petitstoffet henvises det ofte til - og omtales - dommer av sentral betydning innen faget. Boken er således oppdatert med henvisning til alle sentrale høyesterettsavgjørelser innen obligasjonsretten. Den refererer også i stor grad til voldgiftspraksis og i noen grad også til underrettspraksis. Boken er et avansert obligasjonsrettslig verk. Den er ikke spesielt vanskelig tilgjengelig, men på grunn av sitt omfang og grundighet er den en utfordring for leseren. Det innebærer at den som velger å studere obligasjonsretten med utgangspunkt i denne boken må ha forutsetninger for og evne til å fordype seg i det rettsstoff som presenteres, og ha tid å avsette til den fordypning boken inviterer til og nesten krever at leseren foretar seg.
eller:
Hov, Jo og Høgberg, Alf Petter: Obligasjonsrett, Oslo 2017, 2. utg. unntatt kap. 11.5.6, 14, 18.3, 20, 21, 22.5 og 22.6.
Hov og Høgbergs bok gir en oppdatert og velskreven redegjørelse for obligasjonsrettens problemstillinger, og tilfredsstiller læringskravene i dette emnet. Bokens styrke er at den er pedagogisk og lett tilgjengelig. Boken passer for den student som ønsker en mer kortfattet og oversiktelig fremstilling enn Hagstrøms.»
eller:
Lilleholt, Kåre: Kontraktsrett og obligasjonsrett, Cappelen Damm Akademisk 2017.
Boken gir en oppdatert, konsis, systematisk og svært velskrevet fremstilling av kontrakts- og obligasjonsretten. Den dekker både grunnleggende avtalerett (del II, III og VI), alminnelig kontrakts-/obligasjonsrett (del IV og V) og pengekravsrett (del VII). Boken dekker læringskravene innen alminnelig kontraktsrett/obligasjonsrett I (del I, IV, V, VI og VIII), men går ikke like mye i dybden som Hagstrøms bok. Boken dekker også læringskravene innenfor avtalerett og pengekravsrett (obligasjonsrett II), selv om den er mer kortfattet og ikke går like mye i dybden på alle temaer som enkelte av de andre pensumalternativene. Deler av fremstillingen innenfor avtalerett går utover læringskravene på tredje studieår, men kan likevel være nyttig som en repetisjon av avtaleretten på første studieår, som studentene forutsettes å kunne og som har nær sammenheng med problemstillingene som behandles på tredje studieår. Boken redegjør også i noen grad for rettstilstanden i andre land. Dette går utover læringskravene og er ikke noe studentene forventes å kjenne til, men kan likevel være nyttig lesning som gir interessante perspektiver og grunnlag for bedre forståelse av norsk rett.
Tilleggslitteratur
- Mikelsen, Anders B.: Hindringsfritak. Det såkalte kontrollansvaret i kjøpsloven § 27. Oslo 2011.
- Giuditta Cordero-Moss: ULIKE TREKK VED NORSK OG ENGELSK KONTRAKTSRETT OG DERES BETYDNING FOR KONTRAKTENS VIRKNINGER – NOEN KOMPARATIVRETTSLIGE BETRAKTNINGER, Jussens Venner vol. 51, s. 276-302
- Johnny Herre, ‘Obligationsrätt i Norden – nuläge och utmaningar’ Tidsskrift for rettsvitenskap Årg. 131 nr. 2–3 (2018) s. 272-298.
- Ivar Alvik, ‘Alminnelige kontraktsrettslige prinsipper og kontraktstyper i norsk rett’ Jussens venner (2017) årg. 52 nr. 6, s. 378-405.
- Giuditta Cordero Moss, International Commercial Contracts, Cambridge 2014, særlig s. 43-57 og s. 80-132.
- Giuditta Cordero Moss, Internasjonal privarett på formuerettens område, Universitetsforlaget 2013, særlig s. 225-229 og s. 93-96.
- Erlend Haaskjold, Kontraktsforpliktelser, Cappelen Damm Akademisk 2013.
Obligasjonsrett II
Beskrivelse av fagområdet
Faget obligasjonsrett II har nær sammenheng med faget obligasjonsrett I. Det vises til fagbeskrivelsen for obligasjonsrett I.
Hva lærer du?
Kunnskap
Studenten skal ha god kunnskap om lovfestede og ulovfestede regler om:
- fastleggelse av innholdet i pengeforpliktelser, herunder plikt til å betale renter
- oppfyllelse av pengeforpliktelser (betalingssted, betalingsmidler, oppfyllelsesmåte, deloppfyllelse osv.)
- økonomiske rettsvirkninger av betalingsmislighold, forsinkelsesrente og erstatning
- Betalingstid (forfalls- og frigjøringstid)
- Økonomiske rettsvirkninger av betalingsmislighold; forsinkelsesrente og erstatning
- Overdragelse av pengekrav (kreditorskifte)
- Overdragelse av gjeld (debitorskifte)
- Condictio indebiti og andre grunnlag for tilbakesøking
- Samskyld og regress
- Motregning
- Foreldelse
Studenten skal ha kunnskap om
- hovedspørsmål i kausjonsretten
- deponering
Ferdigheter
Studenten skal kunne
- Identifisere og drøfte pengekravsrettslige problemstillinger
- Anvende pengekravsrettslige regler på praktiske situasjoner
Generell kompetanse
- Kunne anvende pengekravsrettslige kunnskaper i domstolene, advokatfirma, forsikringsselskap, offentlig forvaltning eller andre institusjoner som arbeider med pengekravsrett
- Ha forståelse for forholdet mellom pengekravsrettslige problemstillinger og regler om grunnlaget for kravet
Litteratur
Hovedlitteratur
Enten:
Hagstrøm, Viggo i samarbeid med Aarbakke, Magnus: Obligasjonsrett, Oslo 2011. Kap. 7, kap. 8.4–8.11, kap 9, kap. 10.3 og 10.4, kap 21, kap. 27-35, kap. 36.1 og 36.2 og kap. 37-39. ORIA
eller:
Hov, Jo og Høgberg, Alf Petter: Obligasjonsrett, Oslo 2017, 2. utg. kap. 4.2, 6.2, 10.3.2, 11.3.2, 11.3.5, 11.5.5, 11.5.6, 11.6, 14, 18.3, 20, 21, 22.5 og 22.6.
eller:
Bergsåker, Trygve: Pengekravsrett, Oslo 2020, 4. utg. unntatt kap. V og kap. IX ORIA (3. utgave fra 2015 er også godkjent alterantiv våren 2020)
eller:
Lilleholt, Kåre: Kontraktsrett og obligasjonsrett, Cappelen Damm Akademisk 2017 (del VII, og kapitlene 13.8, 14.3, 19.3 og 24.3.9).
Boken gir en oppdatert, konsis, systematisk og svært velskrevet fremstilling av kontrakts- og obligasjonsretten. Den dekker både grunnleggende avtalerett (del II, III og VI), alminnelig kontrakts-/obligasjonsrett (del IV og V) og pengekravsrett (del VII). Boken dekker læringskravene innen alminnelig kontraktsrett/obligasjonsrett I (del I, IV, V, VI og VIII), men går ikke like mye i dybden som Hagstrøms bok. Boken dekker også læringskravene innenfor avtalerett og pengekravsrett (obligasjonsrett II), selv om den er mer kortfattet og ikke går like mye i dybden på alle temaer som enkelte av de andre pensumalternativene. Deler av fremstillingen innenfor avtalerett går utover læringskravene på tredje studieår, men kan likevel være nyttig som en repetisjon av avtaleretten på første studieår, som studentene forutsettes å kunne og som har nær sammenheng med problemstillingene som behandles på tredje studieår. Boken redegjør også i noen grad for rettstilstanden i andre land. Dette går utover læringskravene og er ikke noe studentene forventes å kjenne til, men kan likevel være nyttig lesning som gir interessante perspektiver og grunnlag for bedre forståelse av norsk rett.
Obligatorisk kurs
Ingen egen litteraturliste