....og i lufta med!

Sakkosekken stopper å virre uten at det har skjedd noe særlig forandring med stjernen i Pjokknes. "Har du lurt meg nå? Måtte jeg holde meg fast for ingenting?" lurer Askeladden. "Du må være tålmodig min venn. Når som helst nå." svarer Sakkosekken.

"Den koker jo!" sier Askeladden forskrekket. "Stjerner oppfører seg veldig likt som en kokende kjele med vann, bare at stjerner er mye med voldsomme." forsikrer Sakkosekken. Askeladden beundrer de store kokende boblene på overflaten til stjernen.

Askeladden roter rundt i samlekisten som han tok med seg på reisen, for man vet aldri hva man trenger nå til dags! Han kjenner noe varmt og luftig røre ved hånden hans. "Nei, det kan ikke være" mumler han til seg selv i det han drar det opp. Rommet lyset opp og ved et brak er Askeladden borte. Han har nemlig blitt tatt med på en kosmisk reise med sakkosekken sin.

Askeladden undrer fælt på hvordan lyset beveger seg rundt et slikt stort sort hull. Kan det få lyset til å gå i bane rundt den, slik stjerner får planeter til å gå rundt seg? Han setter i gang med kalkuleringen.

Askeladden og Tuslingen durer rundt det sorte hullet, beundrer hvor stort og majestetisk det er! De legger dessverre ikke merke til nødblinkeren roret til båten.

Kua som landet på Åtvekdal er borte! Askeladden utstyrte kua med en sender, men han har ikke noe som kan finne senderen. Han sender to satellitter ut fra båten som skal prøve å finne kua.

Askeladden setter seg inn i hvordan det er å være i forskjellige referansesystem i det store som kalles relativitet.

Vi forventar ikkje i det heile at dykk skal forstå det som kjem her, då det over hovudet ikkje er laga for videregåande elevar. Men dykk kan ta dykk tida og prøve.

"Tuslingen, er det berre meg eller blir håret ditt meir og meir kvitt?"

"Tuslingen den Grå. Ja, det var det dei ein gong kalte meg. Eg er Tuslingen den Kvite no."

Det er ikkje berre Askeladden som har med seg ekstra mannskap. Med på S.S. Passande Sko er òg stemora til Askepott med.

Den knekte² hjernen vår skal knekkjast atter ein gong!

Reodor har hatt maur i rompa og oppgradert S.S. Draumen "litt". Det er no utstyrt med motor som kan nesten nå ljoshastigheita, avstandsmålar i ljosårkategorien, teleporteringsmaskine av ypperste kvalitet, kikkert med så god oppløysing at man blir skremt, eit hengerfeste og reip, ei lommelykt som er så sterk at sola blir sjalu, og nokre kanonar.

Askeladden og Tuslingen har bestemt seg for å spela tennis i verdsrommet. Tuslingen hoppar opp i eine redningsbåten og legg ei distanse mellom seg og Askeladden.

Det var nokon som eigentleg skulle finne ein ideell landingsplass. Dette vert sjølvsagt satt til side, og her får vi sjå konsekvensane.

Tuslingen må nesten spy. Askeladden er limt til skjermen. De prøver å få kua til å lande pent og pyntelig ned på Åtvekdal i grotesk detalj. Også igjen. Også igjen. Også igjen...

Kua som skal ned på Åtvekdal er et fint stykke storfe. På Tvønnoing hadde den ingen problemer med å tilpasse seg nye omgivelser og utfordringer, en perfekt kandidat til å slippe ned på en annen planet. Den er veldressert og kalles ofte for "Aurikla Kveitkakulien".

Tuslingen klarer nesten ikke sitte stille. Han er som en tornado på en våt høst dag. Men Askeladden står fast ved simuleringsregimet sitt og kjører gjennom flere tester for hastigheter i atmosfæren. Han vil nemlig sikre kua sitt liv.

Tuslingen går ned i lasterommet for å gjere klar satelitten.

"Eg finn ikkje satelitten vår, Askeladden!", ropar han opp.

"Åja stemmer det. Eg bytte satelitten på marknaden rett før vi reiste", svarte Askeladden betenkningsfull.

"Seriøst?! Kva fekk du for den da?", ropte Tuslingen oppgjeve.

"Ei ku."

Tuslingen stirrer instenst på kua. Kua stirrer uskuldig tilbake. Plutseleg breiar det seg eit stort smil over kjeften på Tuslingen.

Det magiske talet var altså 14km. Då er det berre for Askeladden å plugge det inn i programmet, og la teknologien gjere resten.

Atmosfisatoren ga en enorm forståelse for atmosfæren og hva den består av, men Askeladden er fortsatt ikke fornøyd. Ingenting er bra nok for ham, før han vet alt om atmosfæren til Åtvekdal. Han kjører en ny runde med analyse og denne gangen ser han på tetthet og temperatur i atmosfæren.

Nå som Askeladden og Tuslingen vet hvordan de skal komme seg lenger ned og det er på tide å analysere atmosfæren til Åtvekdal, setter Askeladden igang atmosfisatoren med slingrekjøl. Den begynner å ryke og dure, mens den lukter som diesel strødd på nyklipt gress.

"Neida, men det hadde vore kjekt å kome seg litt nærare planeten"

Askeladden hadde oppheldt seg ei eve ved kuauge og sedd ned på Åtvekdal etter landingsmoglegheiter, før Tuslingen riv han bort og byrjar å rope! Han fortel at det står ei ku i lasterommet og at ho byrja å bli rastlaus. Vårkalvinga nærma seg med stormskritt så dei måtte lande beinveges! Askeladden hiv seg rundt og byrjar på ei analyse av atmosfæra til Åtvekdal.

"Er ikke sånn gravitasjon farlig da?" undrer Tuslingen og gjemmer seg bak en haug med tau. "Nei, tøv! Den gjør da vel ikke oss noe vondt" sier Askeladden. "Vi kan nemlig bruke den til å finne en bane til Åtvekdal!"