Planen blir som følger, rett etter kartleggingen utfører vi den siste av vår forhåndsbestemte manøver vi gjorde klar under kartleggingen. Ved å utføre samme manøver som vi gjorde tre ganger tidligere, før vi startet å kartlegge, vil vi kunne klare å få raketten ned til rundt 220 km over overflaten, før vi stabiliserer banen som tidligere. Dette tar rundt 5250 sekunder totalt. Deretter blir vi nødt til å navigere oss frem visuelt ved å bruke terrenget. På dette tidspunktet drev vi mer eller mindre å så ganske hyppig på bilder av overflaten, og prøve å identifisere hvor vi var i forhold til overflaten. viste seg at vi var rett ved landingsplass A og B. Etter 400 sekunder var vi over landingsplass C, som er der vi vil utføre landingen.
Grunnen til at vi valgte å legge oss rundt 220 km over bakken var på grunn av hvordan atmosfæren til mars og jorden er. På jorden antar man at man er i verdensrommet rundt 100 km over bakken, på mars virker det ut som om atmosfæren strekker seg opp til rundt 200 km. Vår planet har en masse mellom disse to, men med mye tettere atmosfære, og dermed tenkte vi at atmosfæren må være såpass tynn rundt 220 km over bakken at det ikke burde påvirke oss noe særlig, dersom vi går i bane i den høyden. Både mars og jorden har atmosfærer av lavere tetthet, så på grunn av at atmosfæren vår planet har, som er mye tettere, så burde dette ligge nærmere overflaten, som igjen burde støtte vår antagelse om at det er trygt å kruse i en høyde på 220 km.
Neste del av planen vår er å utnytte fra-koblingen av raketten og landingsmodulen. Under fra-koblingen kan vi legge til ekstra fart i en selvvalgt retning, så dersom vi skyter den ut med like stor hastighet, men motsatt rettet av det vår rakett flyr med i forhold til bakken, så vil den radielle hastigheten bli 0. Dermed vil vi kun få et fritt fall. Det betyr at når vi ser at vi er over en av landingsplassene så kan vi koble oss fra raketten og falle rett ned.
Siste del av planen våres er at vi enten demonterer en liten bit av raketten, fester en sensor som kontinuerlig måler farten, med tilsvarende størrelse som landingsmodulen, som vi så sender ned mot overflaten som om det var landingsmodulen. Vi kan eventuelt også si at vi bare sendte en ekstra rakett og landingsmodul samtidig som den vi er i, hvor dens eneste hensikt er å bli sluppet ned mot overflaten, og sende data tilbake. Hensikten med dette er rett og slett å se om denne ekstra modulen vil brenne opp på vei ned, eller om den treffer bakken, og med hvilken hastighet.
En modul er alt som skal til, den ble sendt ned, og til vår overraskelse traff den bakken, med en fart på 25.05 m/s. Dette er terminalfarten om arealet bare er \(A = 0.3\ m^2\), som vi fant tidligere. Resultatet ga oss to viktige opplysninger, første er at vi ikke brant opp, som betyr at vi kan bruke samme metode, andre er at den traff bakken med terminalfarten, som betyr at farten mest sannsynlig stabiliserte seg før den traff bakken. Vi fikk også vite at den traff bakken etter litt mer enn 1250 sekunder, som også er tydelig bevis for at vår forutsatte simulerte nedstigning må være feil, for den bruker for lang tid i forhold til hva det faktisk tok. Til tross for alt så viser det seg at vi vil klare å lande på 2 ulike måter. Den ene langt mer fancy enn den andre.