Formålet med denne øvelsen er å bli kjent med bikarbonatsystemet med saliva (spytt) som utgangspunkt, med deler av den refleksbuen som styrer salivasekresjonen og noen av de sansene som er knyttet til denne og med de viktigste funksjonene til saliva. I kurset vil man anvende kunnskaper fra kjemien (3KJ) for å beregne bufferkapasiteten i saliva ved hvile og stimulert saliva. Syre-base regulering i saliva vil bli diskutert i forhold til lignende syre-base regulering andre steder i fordøyelseskanalen og i andre organer, som blir berørt i dette og senere semestre.
Salivasekresjonen
Sekresjonen er regulert av en refleksbue. Refleksbuen består av en afferent del som går fra reseptorer (f.eks. smaks- og lukteorganer og fra mekaniske reseptorer rundt tannrøttene) til sentralnervesystemet. Stimulering av reseptorene vil kunne øke spyttsekresjonen. Fra sentralnervesystemet til spyttkjertlene går den efferente delen av refleksbuen som stimulerer kjertelcellene til sekresjon. Hvilesekresjonen er den sekresjon som finner sted uten påviselig ytre stimulering, mens stimulert sekresjon hovedsakelig oppnås ved smaksstimulering eller tygging eller ved kombinasjon av disse.
Salivas funksjoner
Saliva har ved sin væskemengde en rensende evne. Den renser munnhulen for så vel matrester som giftige stoffer, deriblant tungmetaller og syre. Saliva har ved sin væske og mukøse konsistens en fuktende virkning på slimhinnene. Slimhinnene beskyttes også ved at saliva bløtgjør maten og smører den med muciner før nedsvelging. Den smørende virkningen er viktig for all bevegelse som skal skje i munnhulen, både tale, tygging, suging, diing og svelging. Bløtgjøring og oppløsning av føden er viktig for fordøyelsen. Ved enzymer (amylase, lipase) i saliva kan fordøyelsen av karbohydrater og fett påbegynnes i munnhulen. Saliva løser opp smaksstoffene slik at disse kan oppfattes av smaksløkene. I tillegg beskytter saliva og komponenter i saliva slimhinnene og tennene mot bakterieangrep. Nedsatt salivasjon gir munntørrhet (eg. bivirkning ved bruk av flere medikamenter), og man kan få infeksjoner i slimhinne og utvikling av det vi kaller »galopperende karies». Salivas bufferkapasitet har også en viss betydning for kariesutviklingen.
pH-regulering
Organismen har behov for syre-base regulering i mange sammenhenger. Respirasjon- og nyrefunksjonen er viktig for regulering av syre-base i kroppens indre miljø. Teknisk sett er fordøyelsestraktus et langt rør utenfor kroppen men med transport til og fra kroppens indre miljø. I flere deler av dette rørsystemet er det sekresjon av syre eller base og behov for regulering av pH. I magesekken kan konsentrasjonen av H+ioner bli 150 mM (pH 3.8). Dette overskuddet av H+ioner nøytraliseres, når mageinnholdet kommer over i tolvfingertarmen, av base i sekret fra bukspyttkjertelen og lever.
Saliva har normalt en svak sur pH (6.7) når den utskilles ved hvile. Det er flere mekanismer som bidrar til å holde pH i saliva konstant:
- Bikarbonatsystemet
- Fosfatbuffersystemet
- Proteiner
- Væskemengden i saliva
- Produksjon av base i plakk
- Sialin
Ved stimulering av salivasekresjonen øker pH og kan nå pH 7.8 ved høye sekresjonshastigheter. Bikarbonatsystemet er det viktigste buffersystemet for kroppens syre-base regulering ved respirasjon, nyrefunksjon, i saliva, ved syresekresjonen i magen og basesekresjonen fra lever og bukspyttkjertel (pankreas). Fosfatbuffersystemet er viktig for demineralisering- og remineraliseringsprosessen i tennene.
Øvelsen består i å:
- måle sekresjonshastigheten for helsaliva ved hvile og ved stimulering. Dette er tester som brukes i klinikken som et objektivt mål f.eks. hos pasienter som klager over munntørrhet.
- Måle bufferkapasiteten i helsaliva ved hvile og stimuleirng.