Oppgave 1
Norge er et relativt fredelig land. Her finnes ingen væpnede opprørsgrupper, og borgerkrig forekommer ikke. I andre land, som Syria, Irak og Nigeria, raser blodige interne konflikter.
(a)
Hvorfor er Norge relativt fredelig mens landene som er nevnt ovenfor, preges av intern konflikt?
Drøfte dette spørsmålet i lys av det statsvitenskapelige studiet av årsakene til borgerkriger.
(b)
Hvilke drivkrefter som kan gjøre verden mindre eller mer fredelig i fremtiden?
(Det er naturlig å bruke mer plass på (a) enn (b).)
Sensorveiledning:
Her inviteres studenten til å diskutere foreliggende teorier om hvorfor borgerkriger oppstår, og foreliggende empiri, slik dette er presentert i Wigs kapittel i pensumboken.
(a)
Studenten bør være innom en (eller flere) av disse teoretiske perspektivene på borgerkrig, men trenger ikke referere til disse eksplisitt med merkelappene fra pensum:
- Materielle insentiver: Tar utgangspunkt i en rasjonell-aktør modell av mennesket, og vektlegger «materielle» preferanser knyttet til økonomisk gevinst og/eller sikkerhet. Dette perspektivet tar utgangspunkt i at potensielle opprørere ikke vil motiveres av å gjøre opprør i seg selv, fordi de har liten innvirkning på utfallet, utfallet er et kollektivt gode, og det er risikofylt å være opprørssoldat (hvis kandidaten nevner noe av dette trekker det særlig opp!).
Med dette utgangspunktet vektlegger denne teorien at opprørere må belønnes med noe for å la seg rekruttere til et opprør. Derfor vil opprør oftere forekomme der opprørere er «billigkjøpte», altså har dårlige økonomiske utsikter i det vanlige arbeidsmarkedet, og der hvor det finnes ressurser som kan plyndres (som olje, opium, diamanter osv.) som opprørsgrupper kan bruke til å belønne sine soldater. Siden risikoen ved å være opprører vil variere med hvor mye motstand et opprør kan vente å bli møtt med, følger det også at opprør oftere vil forekomme der staten er svak.
Selv om kandidaten ikke forventes å anføre disse teoretiske resonnementene med høy presisjon, forventes det at kandidaten (hvis den nevner dette perspektivet) i det minste er inne på at risikoen for borgerkrig er høyere i fattige land, med plyndrbare ressurser og svak stat.
Disse forventningene støttes av empirien, slik at fattigere land, med plyndrbare ressurser (eksempler nevnt over) og svake stater har høyere forekomst av konflikt. Hvis kandidaten her diskuterer konkrete eksempler er dette fint!
- Relativ statusulikhet: Dette perspektivet tar utgangspunkt i at mennesker er opptatt av «relativ status», og sammenligner seg med andre (grupper eller individer). Kort fortalt fastholder denne teorien at individer (eller grupper) gjør opprør når de føler at deres status (politiske eller økonomiske) er underlegen andres. Altså tilsier denne teorien at opprør er mer sannsynlige der mange nok føler seg urettferdig behandlet (som oftest av staten). De siste års formuleringer, og empiriske undersøkelser, av denne teorien har fokusert på etniske grupper, hvor forventningen har vært at høy politisk og/eller økonomisk ulikhet mellom etniske grupper leder til borgerkrig.
Disse forventningene støttes også av empirien. Man finner at borgerkriger oftere forekommer der etniske grupper er ekskludert fra politisk makt, eller er økonomisk forfordelt sammenlignet med andre grupper i samme land. Hvis kandidaten diskuterer dette perspektivet forventes det at den har fått med seg dette sentrale punktet. Hvis kandidaten diskuterer konkrete eksempler her er dette også fint!
- Forhandlingsteori: Dette er den mest kompliserte og abstrakte teorien om årsaker til borgerkrig, og få besvarelser med unntak av de mest sofistikerte, vil nok nevne denne. Dette perspektivet vektlegger at alle parter i en konflikt egentlig har interesse av en forhandlet løsning (siden væpnet konflikt mer kostbart enn forhandlinger), og at vi må lete etter årsakene til konflikt i begrensninger på muligheter til å finne en forhandlet løsning. Forhandlingsteorien finner kilden til konflikt i:
- Udelelige goder: Ikke alle goder som en konflikt handler om lar seg «fordele» på en måte som gjør forhandling mulig. F.eks kan ikke et «Hellig land» deles i to.
- Partene kjenner ikke hverandres styrke, intensjoner eller preferanser, og dette fører til feilkalkuleringer og risikospill som leder til væpnet konflikt.
- Forpliktelsesproblemer (mest vektlagt i pensum): Partene klarer ikke å skape troverdige bindinger slik at det er umulig for en eller flere av partene å garantere at de vil følge en eventuell avtale.
Forventningene som følger av forhandlingsteori er noe mer abstrakte, men er at: Land med institusjoner som muliggjør selvbinding, f.eks land med konstitusjonelle sperrer mot flertallstyranni, og velfungerende institusjoner (rettsvesen, byråkrati etc.), vil ha færre konflikter. Studenter som klarer å gjøre rede for forhandlingsteori og samtidig se implikasjonene, bør få godt avkastning for dette. Forventes ikke.
Altså bør studentene diskutere en eller flere av disse perspektivene, og – som et minstekrav – kunne knytte argumentasjon (men her trengs ikke merkelapper!) til empiriske mønstre. F.eks at fattige land har flere konflikter, og at dette støttes av en teori som vektlegger opprøreres økonomiske insentiver.
(b)
Oppgavens andre del er en invitasjon til å generalisere på bakgrunn av diskusjonen i den først delen. Her forventes det at kandidaten kan resonnere som følger:
- Gitt at relativ-statusulikhetsteorien holder (hvis det er den som diskuteres) så følger det at en verden med mindre økonomisk ulikhet mellom etniske grupper, vil ha mindre konflikt.
- Gitt at materielle-insentiver teorien holder (hvis den diskuteres) så følger det at økt økonomisk velstand vil føre til mindre intern konflikt.
Osv. osv.
Her er det viktig å huske på at dette nødvendigvis er spekulasjon. Kandidaten forventes ikke å ha kjennskap til fremskriving av f. eks økonomisk vekst eller lignende, men den forventes å kunne gjøre kontrafaktiske resonnementer på bakgrunn av diskusjonen over.
Legg merke til at oppgaveteksten gir anledning til å skrive mer om (a) enn (b). Dette er selvsagt også en pekepinn om hvordan disse to delene av besvarelsen skal vektlegges ved karakterfastsettelse.
Oppgave 2
Nedenfor finner du et utdrag av en bok om Spania. Det handler om hva som gjorde at mange mennesker i dette landet tok parti for anarkismen på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet.
(I utdraget brukes uttrykket «den iberiske arven». Det henspiller på den iberiske halvøya, som er landområdet der Spania ligger.)
(a)
Hva slags forklaring eller forklaringer hentyder forfatteren til? Begrunn svaret og gjør i den forbindelse rede for «forklaringslogikken» eller «forklaringslogikkene» som forekommer i teksten.
(b)
Hva skal til for at det som står i teksten, er sant? Hvordan kan man gå til verks for å finne ut om det er sant?
(Det er naturlig å bruke mye mer plass på (a) enn (b).)
Mange historikere betrakter anarkismen i Spania som en direkte forlengelse av den såkalte iberiske arven, forkjærligheten for individuell frihet kombinert med tradisjonen for å gå fullt og helt inn for en sak. Alt eller ingenting. Anarkistene ville ikke bare inndra de rikes eiendommer, de ville bokstavelig talt utrydde de rike fra jordens overflate. De var drevet av en streng, nesten asketisk moral, som minner om urkristendommen. De ekte anarkistene verken røkte eller drakk. Ikke engang kaffe. Generasjoner med fattigdom og mangel på det meste hadde formet mennesker som med letthet kunne ta avstand fra alle former for luksus og i stedet rose seg av sitt spartanske levevis.
På dette grunnlaget er det lett å forstå at anarkismens ideer kunne spre seg blant fattige spanjoler ved århundreskiftet. … Dagarbeiderne i Andalucia trengte bare å kikke ut av vinduet for å se virkeligheten. Der eide én prosent av jordeierne 42 prosent av jorden. I Jerez eide tre prosent av jordeierne 67 prosent av all jord. Dagarbeiderne tjente tre pesetas. Men det fantes bare arbeid 100 – 150 dager i året.
(Herman Lindqvist, Historien om Spania, Schibsted, 2014)
Sensorveiledning:
(a)
Forklaringslogikker presenteres i Parsons How to Map Arguments.
(1) En forklaring kan være
(a) generell, i den forstand at den viser til noe som antas å være alminnelig hos mennesker, for eksempel en tenkemåte som forekommer hos så godt som alle, eller
(b) spesiell (”particular”), i den forstand at den viser til noe som er eiendommelig og særegent – gjerne en kulturspesifikk tenkemåte.
(2) En forklaring kan legge vekt på
(a) situasjonen aktøren befinner seg i, det vil si hennes plassering (”position”) innenfor visse ytre omstendigheter, som hun, i det store og hele, oppfatter slik de er (hun har med andre ord realitetssans), eller
(b) aktørens forståelse (”interpretation”) av situasjonen, det vil si hennes tilbøyelighet til tenke på en bestemt måte i visse situasjoner, uansett om disse situasjonene, objektivt sett, gir god grunn til å tenke slik.
Til sammen har vi fire forklaringslogikker:
- Strukturell forklaring, det vil si generell forklaring som viser til situasjonen aktøren befinner seg i.
- Institusjonell forklaring, det vil si spesiell forklaring som viser til situasjonen.
- Ideasjonell forklaring, det vil si spesiell forklaring som legger vekt på forståelse.
- Psykologisk forklaring, det vil si generell forklaring som legger vekt på forståelse.
At folk tok parti for anarkismen får dels ideasjonell forklaring (den iberiske tradisjonene), dels strukturell forklaring (den lett synlige sosiale ulikheten som næret revolusjonære målsetninger). I en god besvarelse (B eller bedre) bør begge være nevnt. Stort pluss til dem som nevner at fremveksten av iberiske tradisjoner får en strukturell forklaring. («Generasjoner med fattigdom og mangel på det meste hadde formet mennesker som med letthet kunne ta avstand fra alle former for luksus og i stedet rose seg av sitt spartanske levevis.»)
(b)
Det som står i teksten, er sant såfremt det overensstemmer med virkeligheten. For å finne om det er sant, trengs historisk informasjon. En viktig sak er om det finnes empirisk belegg for det som sies om den «iberiske arven». Særlig mer er det strengt ikke nødvendig å si på dette punktet
Legg merke til at oppgaveteksten gir anledning til å skrive mye mer om (a) enn (b). Dette er selvsagt også en pekepinn om hvordan disse to delene av besvarelsen skal vektlegges ved karakterfastsettelse.