Sensorveiledning høsten 2017

Sensorveiledning

Alternativ 1

Det er, som oppgaveteksten sier, naturlig at delene (a) og (c) får større plass i besvarelsen enn del (b). Men ikke la lengden på noen del av besvarelsen i seg selv ha noe å si for karakteren. Det som teller, er kvalitet, ikke kvantitet. Noen får sagt mye ved hjelp av få setninger.

Jeg har sagt til studentene at de ikke skal bruke tid på å skrive innledning og avslutning.

(a)

Denne teksten er et utdrag av en bok om tysk historie: Gordon A. Craig, The Germans, 1982. Hva vil forfatteren forklare, og hva slags forklaringer kommer han inn på?

På 1700- og 1800-tallet ble innbyggerne i de tyske statene mer og mer lydige overfor politiske myndigheter. Denne lydigheten henger utvilsomt sammen med påkjenningene som krig hadde utsatt tyskerne for. Den daglige forekomsten av død og den konstant frykten gjorde at de som overlevde, var villige til å underkaste seg hvilken som helst myndighet som virket sterk nok til hindre at vold igjen ble en del av dagliglivet. Folk fant seg ukritisk i fyrstenes oppblåste krav på respekt og ærbødighet. De kjente en primitiv redsel for at samfunnet skulle gå i oppløsning. Denne underdanigheten fikk næring fra rådende religiøse forestillinger, som den statsstyrte kirken sørget for å opprettholde. Karl Friedrich Moser skrev i 1758: «I hver nasjon er det et motiv som dominerer. I Tyskland er det underdanighet; i England er det frihet; i Frankrike er det troskap mot kongen.»

Det er naturlig å ta utgangspunkt i «forklaringslogikkene» som presenteres i Parsons How to Map Arguments. Det er ikke nødvendig å nevne logikker som ikke lar seg anvende på teksten i oppgaven.

(i)

Denne lydigheten henger utvilsomt sammen med påkjenningene som krig hadde utsatt tyskerne for. Den daglige forekomsten av død og den konstant frykten gjorde at de som overlevde, var villige til å underkaste seg hvilken som helst myndighet som virket sterk nok til hindre at vold igjen ble en del av dagliglivet

Dette kaller Parsons «strukturell forklaring». Andre navn kan også brukes. Det er en generell forklaring som viser til situasjonen aktøren befinner seg i. Den bygger på den antagelsen at aktøren er rasjonell.

(ii)

Folk fant seg ukritisk i fyrstenes oppblåste krav på respekt og ærbødighet. De kjente en primitiv redsel for at samfunnet skulle gå i oppløsning.

Dette leder tanken hen på det Parsons (litt uheldig) kaller psykologisk forklaring. Den går ut på at handlingen har irrasjonalitet ver seg («ukritisk», «primitiv redsel»), altså at aktørens forståelse (”interpretation”) av situasjonen ikke (helt og holdent) gjenspeiler det som, objektivt sett, er tilfellet.

(iii)

Karl Friedrich Moser skrev i 1758: «I hver nasjon er det et motiv som dominerer. I Tyskland er det underdanighet; i England er det frihet; i Frankrike er det troskap mot kongen.»

Dette henspiller på det Parsons kaller «ideasjonell forklaring». Den går ut på at kulturspesifikk forståelse spiller en stor rolle hvor hvordan folk handler.

(iv)

Det kan hende noen identifiserer forklaringer som ikke kan settes i sammenheng med Parsons «logikker». Det er selvsagt i alle tiders. Noen vil kanskje spørre seg hva slags forklaring dette er: «Denne underdanigheten fikk næring fra rådende religiøse forestillinger, som den statsstyrte kirken sørget for å opprettholde.» Denne forklaringen kan rubrisere som «ideasjonell», og med at den viser til særskilte religiøse forestillinger. Men det er kanskje mer – eller noe annet – å si om den.

(b)

Også den neste teksten er et utdrag av Craigs bok. Hva sier han, og hvordan begrunner han det?

Det vi kan kalle det sentrale Tysland, er den delen av landet som strekker seg fra Westfalen til Donau og fra Rhinen til Sachsen. I ingen annen del av Tyskland ble adjektivet «tysk» brukt så mye. Forfattere og skribenter skrev om «tysk» vin, «tysk» sang, «tyske» skoger, «tyske» piker, «tysk» humor», «tysk» moral. De var veldig opptatt av hva som virkelig er tysk. Denne holdningen er typisk for det sentrale Tyskland. Den kan henge sammen med en lengsel etter en identitet som hadde gått tapt.

Dette er først og fremst beskrivelse av en holdning som (angivelig) er typisk i en del av Tyskland. Beskrivelsen bygger observasjon av ordbruk. Hyppig bruk av adjektivet «tysk» tolkes som uttrykk for «opptatt[het] av hva som virkelig er tysk». Forfatteren trekker en abduktiv slutning fra ordbruken til den (antatt) beste forklaringen av ordbruken. Stort pluss til studenter som påpeker at observasjonene dreier seg om ordbruken til «forfattere og skribenter», mens beskrivelsen dreier seg om befolkningen som helhet. Pluss også til dem som nevner at den siste setningen antyder en forklaring av det som er beskrevet.

(c)

Hva vil det si at statsvitenskap er empirisk vitenskap?

Kort fortalt vil det si at man forsøker å få frem sannheten om politikk ved hjelp av empirisk (det vil si perseptuelt belegg) og resonnementer som blant annet – og ikke minst – har form av induktiv og abduktiv slutning. En viktig variant av abduktiv slutning er tolkning. Den tydeligste pensumdekningen er s. 20 – 21 i Velkommen til statsvitenskap. Det som står på disse sidene, er gjengitt nedenfor:

Statsvitenskap er empirisk vitenskap. Jeg skal forklare hva dette vil si, ved å ta opp en tråd fra del 2. Der heter det at en sann oppfatning utgjør kunnskap bare hvis oppfatningen er berettiget. I tillegg til dekning i virkeligheten trengs noe som borger for dekningen: noe som sannsynliggjør at det man tror er tilfellet, er tilfellet. Berettigelsen – kall den epistemisk berettigelse – kan komme av at oppfatningen ble dannet på en måte som har det med å føre til sanne oppfatninger. Den kan også bero på bevisst kjennskap til noe som taler for at oppfatningen er sann. I det siste tilfellet er oppfatningen velbegrunnet.

Små barn har mange oppfatninger som er berettiget på den første måten, men få eller ingen som er berettiget på den siste. De vet en hel del, uten at de gjør seg tanker om hvorvidt det er god grunn til å tro det ene eller det andre. Det samme gjelder dyr. Men mennesker begynner tidlig å lete etter epistemiske grunner, og vitenskap setter letingen i system.

Hva slags grunner er det snakk om? Det kommer an på hva slags fenomener vi studerer. Statsvitenskap – og all annen samfunnsvitenskap, all naturvitenskap og størsteparten av humaniora – er et studium av fenomener som eksisterer i tid og rom. Der finnes rent materielle fenomener, for eksempel planter og planeter, mentale fenomener, for eksempel følelser og fantasier, og sosiale fenomener, for eksempel normer og institusjoner. (Kategoriene er ikke gjensidig utelukkende. Opphavet til det mentale er nevralt, altså materielt, og opprinnelsen til det sosiale er mentalt.) Samfunnsvitere er særlig opptatt av mentale og sosiale fenomener.

Det mentale er like virkelig som det rent materielle. Når noen, la oss si, engster seg for hva store utslipp av CO₂ kan gjøre med jordens atmosfære, er deres (subjektive) engstelse like mye av et (objektivt) faktum som molekylære hendelser i atmosfæren. Når frykt brer seg i et samfunn, er denne opplevelsen like reell som det som måtte foregå av cellulær aktivitet i et nervesystem. Det vil si at vi kan finne ut hva som rører seg i sinn og samfunn, eller ta feil av det, akkurat som vi kan treffe eller bomme på fysiske og kjemiske fakta. Uansett om det er mentalitet eller molekyler vi studerer, enten vi forsøker å forstå samfunnshistorie eller naturhistorie, er utfordringen den samme: å danne seg en oppfatning som overensstemmer med virkeligheten. Vi griper den an ved å lete etter informasjon som kaster lys over det vi undres på. Finner vi det, har vi belegg for en oppfatning om fenomenet. Hvis oppfatningen attpåtil er sann, sitter vi på kunnskap.

En oppfatning kan, som sagt, være sann uten å være berettiget. Mange trodde for eksempel at Richard Nixon, USAs 37. president, var en skurk, før Watergate-saken ble rullet opp, og skurk var han – han hadde gjort seg skyldig i lovbrudd før opprullingen fant sted – men få visste dette, for de færreste hadde belegg for å tro det. Etter hvert som inkriminerende informasjon kom for en dag, var det flere og flere som visste det.

I praksis er det empirisk belegg vi leter etter når vi vil vite hva som skjer i naturen, sinnet og samfunnet. Vi trenger informasjon av det slaget som sansene forsyner oss med. De er vårt vindu mot verden. Ved hjelp av dem gjør vi observasjoner, som setter oss på sporet av sannheten såfremt visse vilkår er oppfylt: at feilpersepsjon har god utsikt til å bli korrigert, at vi er nøye med måten vi klassifiserer fenomener på, og så videre. Hadde det ikke vært for de fem, eller snarere seks, sansene, ville vi hatt lite å gå på når vi jakter på sannheten. De fem er syn, hørsel, lukt, smak og berøringssansen; den sjette er evnen til å se inn i seg selv, ved hjelp av det som gjerne kalles introspeksjon. (De som finner det eiendommelig at introspeksjon nevnes i denne sammenhengen, vil få se at det ikke er det.)

Noen sannheter står vi så å si ansikt til ansikt med. Mange var for eksempel vitne til det som skjedde, da en journalist spurte den danske statsministeren om han hadde presset statsråden til å trekke seg fra regjeringen. Statsministeren nøyde seg med å svare at han tok avgangen til etterretning. At spørsmålet ble stilt, og at det ble besvart på en unnvikende måte, er hevet over tvil. Det er fullt forsvarlig å tro sine egne øyne og ører i denne situasjonen. Det som synes å være tilfellet, er tilfellet. Oppfatningen har direkte empirisk belegg.

Men mye av det som skjedde før statsråden forlot regjeringen, foregikk i lukkede rom, og vi som ikke var der, har ikke direkte belegg for å danne oss noen oppfatning om hendelsene. Likevel står vi ikke på bar bakke når vi for eksempel undres om hvorvidt statsministeren presset frem avgangen. Da han ble spurt om han gjorde det, svarte han som sagt unnvikende, og forklaringen kan være at han hadde øvd press, som han ikke ville vedstå seg, og heller ikke ønsket (eller tok sjansen på) å benekte ved å servere en blank løgn. Noen bedre forklaring vet jeg ikke om, og jeg tror statsministeren presset statsråden for å oppnå hennes avgang. Dette er en oppfatning jeg resonnerer meg frem til.

Resonnementet er en slutning, som fører fra en observasjon til en forklaring av det som er observert. Dette kalles abduktiv slutning (av «abdusere», som betyr «å føre bort»). Det vrimler av slike slutninger i så vel dagligliv som vitenskap. Talløse oppfatninger har den begrunnelsen at et eller annet er den beste forklaringen på noe annet, som påviselig er tilfellet. Paul Auster (1988: 5–6) rapporterer fra dagliglivet:

Jeg var på kjøkkenet og laget frokost … Da ringte telefonen. Jeg visste med det samme at noe var galt. Ingen ringer klokken åtte på søndag morgen med mindre de har nyheter som ikke kan vente. Og nyheter som ikke kan vente, er alltid dårlige nyheter.

At telefonen ringer, er påviselig tilfellet: Det høres. At noe er galt, kan forklare at telefonen ringer, og noen bedre forklaring har forfatteren ikke, så han tror – han er sågar sikker på – at noe er galt. (Snart får han høre at hans far er død.) Slutningen har denne formen:

[i] Et eller annet – en hendelse, H₁ – er observert.

[ii] Altså fant H₁ sted.

[iii] Et eller annet – en annen hendelse, H₂ – er egnet til å forklare (eller være med på å forklare) at H₁ fant sted.

[iv] Den beste forklaringen på H₁ er H₂.

[v] Altså fant H₂ sted.

En abduktiv slutning er ikke logisk gyldig. Konklusjonen ligger ikke i premissene (slik den gjør i en deduktiv slutning, der alt som sies til slutt, er sagt på forhånd). Det vil si at abduktive slutninger utvider vår kunnskap om verden – eller, rettere sagt, vår pretensjon om å vite noe. De hjelper oss å overskride erfaringen. Det er [iii] og [iv] som sørger for overskridelsen. Disse premissene har noe ekspansivt over seg, så vi kan kalle dem ekspansive premisser.

Hva hviler ekspansive premisser på? Én mulighet er induksjon: at det allerede er observert at mange hendelser av samme slag som H₁ har kommet av hendelser av samme slag som H₂. Slik kan Austers slutning – i alle fall en del av den – begrunnes. Tidlig oppringning på en søndag har påviselig sammenheng med at den som ringer, har noe presserende på hjertet (og ingen påviselig sammenheng med annet enn dette).

Her er en illustrasjon fra studiet av politikk. Sosialistpartiet i Frankrike mister for tiden medlemmer. Dette lar seg observere, i og med at medlemstallet jevnlig offentliggjøres. Hvorfor forsvinner medlemmene? Tidligere har medlemsflukt fra politiske partier vist seg å henge sammen med at partiene mister appell til velgere i alminnelighet. Det er observert at mange partier som har hatt synkende medlemstall i et gitt tidsrom, har hatt tilbakegang ved valg i det samme tidsrommet, altså har vi funnet en forklaring: Det franske sosialistpartiet mister medlemmer fordi partiets popularitet synker. Dette er ikke den eneste mulige forklaringen. En annen er at mange medlemmer lar være å fornye medlemskapet, fordi de bryr seg mindre om politikk enn tidligere, uten at dette svekker deres identifikasjon med partiet de tidligere tilhørte. Men det er ingen induktiv støtte for å tro at det siste er tilfellet.

Ofte er begrunnelsen for ekspansive premisser induktiv og analogisk. Det vil si at det allerede er observert at fenomener av en viss kategori, K, har det med å komme av fenomener av en annen kategori, L, og at fenomenet som nå kaller på forklaring, ikke er av K-slaget, men ligner såpass at det trolig har en analog opprinnelse, altså at dette fenomenet også kommer av et L-fenomen. Slik kan jeg for eksempel forsvare slutningen jeg trakk da jeg tok den danske statsministerens unnvikende svar til inntekt for den oppfatningen at han ville skjule et eller annet. Måten han uttalte seg på, ligner oppførsel som erfaringsmessig kommer av at noen har noe å skjule; altså hadde han sannsynligvis noe å skjule. Den slutningen at dette er tilfellet, bygger jeg dels på historisk materiale – ting som har skjedd tidligere, og vist seg å være slik – dels på erfaring fra mitt eget liv. Skjønt jeg aldri har vært oppe i samme slags situasjon som statsministerens, har jeg nok av erfaring fra situasjoner som ligner hans.

Å ty til introspeksjon er ikke uvanlig når man undres hva som rører seg i et annet sinn. Ingen har direkte belegg for å tro noe som helst om andres holdninger, for det går ikke an å komme på innsiden av deres tanker og følelser. Men man kan merke seg hva de sier og gjør, ta rede på omstendighetene de står i, og lete etter noe som ligner i ens eget liv. La oss si jeg følger med på forhandlingene mellom ledelsen i et stort parti, som har fått det oppdraget å danne regjering, og ledelsen i et lite parti, hvis støtte trengs for å få på plass det parlamentariske grunnlaget for regjeringen. Representantene for det lille partiet stiller et krav og kaller det et ultimatum. Er det et ultimatum? Eller er hensikten å styrke det lille partiets forhandlingsposisjon? Ønsker ledelsen for det lille partiet et forhandlingsbrudd, som det store partiet får skylden for? Alle disse hypotesene kan jeg komme på ved å tenke over hvordan min innstilling kunne vært under tilsvarende omstendigheter. Man kan få en pekepinn om en annens mentale liv ved å bruke seg selv som prototyp. Den slags bruk av introspeksjon er vanlig til hverdags. Den spiller også en rolle i samfunnsforskning.

4          Den hermeneutiske utfordringen

Politikk har, som sagt, en uttrykksside. Noen sier hva de mener, med rene ord, noen uttrykker seg på en fordekt måte, og noen røper holdninger uten å være seg dette bevisst (kanskje også uten å være holdningene bevisst). En god del samfunnsforskning dreier seg om hva folk mener, og hvilke holdninger de har. For å finne det ut trenger vi hermeneutisk analyse. Vi tolker ting som er sagt eller gjort, og grunnlaget for tolkningen er dels direkte observasjon av ytringer og annen aktivitet, dels observasjon av spor etter aktivitet (tekst, gjenstander, bygninger og så videre).

Hermeneutikk krever pålitelig informasjon om det man forsøker å forstå. Å tolke er å ta noe som tegn på noe annet, og tegnet må være kjent for at tolkningen skal kunne skje. På dette punktet møter hermeneutikk, i likhet med annen empirisk forskning, den utfordringen å finne ut hva som skjer, uten at funnene farges av forventninger om hva som vil skje. Husk den danske statsministeren og spørsmålet han fikk fra en journalist. Hvis man på forhånd mistenker statsministeren for å ha noe å skjule, venter man kanskje et unnvikende svar, og i så fall må man passe på at forventningen ikke forstyrrer observasjonen. Selvsagt er den slags selvkontroll vanskelig i mange tilfeller. Men vi gjør så godt vi kan, og den som mener utfordringen er for stor til å kunne hanskes med, er ikke eslet for empirisk forskning.

Utfordringen er liten i tilfellet med statsministeren. Det han sa da han ble spurt om han hadde presset statsråden til å trekke seg fra regjeringen – at han tok avgangen til etterretning – er udiskutabelt et unnvikende svar. Så det er ingen tvil om hvilket tegn som skal tolkes. Men det er et tegn som tillater flere tolkninger. Det statsministeren sa, kan forstås som et uttrykk for uvitenhet om hvorfor statsråden valgte å gå av, kanskje også som en forsikring om at statsminsterens rolle var den passive observatørens. Men jeg har tidligere antydet en annen og bedre tolkning: at statsministeren spilte en aktiv rolle, som han ikke ville ut med. Dette er ikke særlig avansert hermeneutikk, men denne enkle analysen har det samme formålet og den samme formen som mer subtile resonnementer om ting som ble sagt eller gjort for lenge siden, eller langt unna, i samfunn og kulturer man mangler førstehånds kjennskap til.

La meg legge listen et hakk høyere¹. Den følgende bemerkningen falt i en tale som den daværende presidenten i Iran, Mahmoud Ahmadinejad, holdt den 25. oktober 2005:

این ‍ژیم اشغالگر قدس باید از صحنه روزگار محو شود

Hva sa han? Ordrett oversatt: at dette regimet (این ر‍‍ژیم) okkupant (اشغالگر) Jerusalem (قدس) må (باید) fra (از) scene (صحنه) historien (روزگار) slettes (محو شود), det vil si at regimet som okkuperer Jerusalem, må slettes av den historiske scenen. Strengt tatt betyr ikke روزگار «historie», men «dagene som var, dagene som er, og dagene som kommer». I dette tilfellet er likevel «historien» den naturlige oversettelsen. Verre er det å forstå hva ر‍‍ژیم, altså «regimet», henspiller på. Er det regjeringen som satt med makten i Israel da uttalelsen falt? Er det staten som heter Israel? Eller er det begge deler, i den forstand at tvetydigheten er tilsiktet? Ønsket Ahmadinejad at det skulle være rom for ulike tolkninger av det han sa?

De to tolkningene jeg nevnte, danner grunnlag for hver sin forståelse av hvilken holdning Ahmadinejad gav uttrykk for da han kom med uttalelsen. Kanskje ville han at den sittende israelske regjeringen skulle erstattes av en annen. Kanskje ønsket han å se slutten på den israelske staten. Kanskje var han ikke oppriktig, men ute etter å skape det inntrykket at han hadde den ene eller den andre holdningen. Uttalelsen kom i en tale som ble holdt under en stor «antisionistkonferanse». Hva, om noe, kan rammen rundt talen fortelle om innstillingen bak det som ble sagt? Hermeneutiske utfordringer står i kø.

Det er ingen mangel på munnsvær i det som sies og skrives om betydningen av hermeneutikk innenfor samfunnsfag og humaniora. Det er langt mellom interessant refleksjon over hvordan tolkning skal gjøres. Historikeren Jens Arup Seip (1958) er et sjeldent unntak. Han advarer blant annet mot leting etter «ideologier» i menneskers tankeverden. Den letingen «fører oppmerksomheten i retning av noe omfattende og enhetlig», og kan få oss til å overse at «den forestilling vi ønsker å fiksere, ofte har en flytende karakter, flytende i den forstand at den opptrer i en rekke varianter og er i stadig forskyvning over mot andre beslektede former» (ibid.: 9). Seip vil finne ut hvilke endringer som fant sted i tankelivet i Norge rundt 1814. På denne tiden ble det mer og mer snakk om det «opinionsstyrte eneveldet». Men nye talemåter er ikke det samme som nye tenkemåter. Seip finner likevel belegg for å tro at vi har å gjøre med mentalitetsendring. I det som er overlevert av debatten, er det mange formuleringer som har «noe overtalende» over seg, som tyder på «at dette ikke er en tanke med tradisjonens styrke: tonen er insisterende, og formuleringene varierer» (ibid.: 17). Såpass finsiktet må hermeneutisk analyse være skal den leve opp til sitt formål.

Det hender noen tillegger hermeneutikk en altoppslukende rolle i studiet av politikk. «[T]he social world must be understood from within rather than explained from without. Instead of seeking the causes of behaviour, we are to seek the meaning of action», skriver Martin Hollis (1994: 16). Hva vil dette si? Er poenget at samfunnsvitenskap bare skal hjelpe oss til å forstå hva folk mener med det de gjør, ikke bidra til å forklare handlingene? I så fall er det loddrett galt. For det første har vi sett at forklaring ofte må til skal vi forstå hva folk gir uttrykk for når de sier eller gjør et eller annet. Det gjelder å finne meningen eller holdningen som best forklarer den observerte ytringen. For det andre er vi ikke bare opptatt av hva folk mener, men også hvorfor de mener det, fordi det siste er interessant i seg selv. Ta Ahmadinejads bemerkning. Én ting er hva han sa, en annen hvorfor han sa det, og det siste vil vi vite ikke bare fordi det kaster lys over det første, men også fordi det er interessant i seg selv.